Vi samler begge på Kondis sitt ultraløpsfat der man kan samle klistremerker for hvert år man fullfører minst tre ultraløp på norsk jord. Siden Ultravasan (les vår race report her) går i Sverige teller ikke det løpet til ultraløpsfatet. Dermed måtte Ole finne seg to nye ultraløp på norsk jord innen utgangen av 2024 for å oppnå klistremerket (Jannicke er skadet og rekker uansett ikke tre løp i år). Han hadde veldig lyst til å gjøre revansje på et Backyard-løp da Sandefjord Backyard Ultra i 2022 endte tidligere enn ønsket pga. skader. Valget falt derfor på Muruvik Backyard Ultra. En flat og lettløpt løype langs Trondheimskysten i Hell kommune. Jannicke ville også være med, men var ikke klar for ultradistanse enda pga. kneskade – og da var Muruvik et fint valg også for henne som bare ønsket å ta noen få runder, siden de har medalje til alle som fullfører én runde (kontra for eks. Sandefjord Backyard, der kun de som fullfører minst 7 runder får medalje).
Et backyard-løp er et konsept hvor man løper en runde på 6,7 km med ny fellesstart hver hele time. Det vil si at man må fullføre runden og gå i mål, og stå klar til start igjen innen timen er omme. De fleste disponerer løpet slik at de bruker 40-50 min på runden, for så å ta seg en pause i 10-20 min før ny start. Da rekker man å spise, skifte sko og/eller gå på do i pausen. Så er det om å gjøre å holde på så lenge man orker. Rekker man ikke å stå klar til start innen neste time starter er man ute. Tanken bak at rundene er 6,7 km er at man da har løpt nøyaktig 100 miles etter 24 timer. Verdensrekorden i skrivende stund er for øvrig 110 runder/timer (mer enn fire og et halvt døgn!), og 738 km. 😵
Jannicke sin målsetning var å fullføre én runde for å få medalje siden hun fortsatt slet med et vondt kne. Hun skulle være support for Ole så lenge han orket å holde på. Ole sin målsetning var minimum 7 runder for å få godkjent ultradistanse, og gjerne ny distansepers som ville ha kommet på 24 timer (som for øvrig også er en grense mange forsøker å nå). Fra klubben var det kun med oss to og selveste Mr. Backyard i Norge, Jon Asphjell. Vi møtte Jon litt før løpet startet for å sette opp felles klubbtelt og rigge oss til.
Den første runden løp vi sammen. Det var kjempegod stemning hele veien rundt. Løypa var lettløpt med lite kupering, hvor ca. 30 av 40 høydemeter kom i samme kneika. I den bakken ble det alltid saktegående kø. Vi var forberedt på at det kunne bli både kaldt og mye vind siden løypa går helt nede ved kysten, men denne dagen var det både sol og vindstille. Optimale løpeforhold. Vi kom oss begge veldig greit gjennom første runden, så Jannicke bestemte seg for å fortsette litt til. Men etter den andre runden måtte hun gi seg da kneet allerede begynte å gjøre skikkelig vondt. Her var det ikke noe poeng å utsette seg for mer langvarige skader når man allerede har oppnådd målet for dagen.
Ole på sin side hadde ingen vondter de første 4 timene, men på runde 5 begynte muskelkrampene i magen å slå til på samme måte som i UltraVasan noen uker tidligere. Det er nok fortsatt i tidligste laget å løpe såpass krevende distanser etter bukplastikkoperasjonen i mars. Uansett skulle han gjennom runde 7 for å få godskrevet ultradistansen som var dagens hovedmål. Etter 7 runder hadde ikke magesmertene de siste timene blitt noe spesielt mye verre, men heller ikke bedre, så han valgte å prøve noen runder til i håp om at smertene skulle avta. Men da ble det bare verre for hver time som gikk. 10 runder fikk holde for denne gang. Ingen vits i å pine seg gjennom kanskje 5-6 ekstra timer når 24 runder uansett ikke ville ha vært oppnåelig/forsvarlig denne gangen – som jo tross alt var det neste målet. Vi ble værende noen ekstra timer for å heie på Jon og hjelpe han over i et nytt telt da vi måtte pakke ned klubbteltet vi skulle ha med nedover igjen. Kjedelig at vi begge måtte gi oss med vondter, men alt i alt var det en flott dag med deltakerrekord i backyard, og masse god stemning. Begge klarte hovedmålene våre, og noen ganger får det være bra nok.
