Vi deltok begge på årets versjon av Ultra Vasan, sammen med et busslass fullt av andre deltakere fra klubben. Ole skulle løpe den lange versjonen på litt over 92 km, som var løpet han har trent mot helt siden bukplastikk operasjonen i mars (selv om han overrasket seg selv med å bli klar til RPL allerede i slutten av juni). Jannicke ble med svigerfar Olav på 45 km løypa da hun såvidt er tilbake i trening etter nok et langt skadeavbrekk. Olav på sin side skulle uansett “gå” hele veien i det som skal være hans aller siste ultraløp (den har vi hørt før).
JANNICKE’S RAPPORT, skrevet av Jannicke:
Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde ikke all verdens forventninger til egen prestasjon i dette løpet. Mitt forrige ultraløp var Bislett 24-timers i 2022 og siden den gang har formen bare blitt dårligere. Jeg har slitt med løpsrelaterte skader helt siden jeg startet å løpe. Hele fjoråret var preget av tretthetsbrudd i foten og dermed lite løpetrening. Etter mye alternativ trening og oppstart med løping igjen har jeg dratt på meg kneskade. Denne sliter jeg med enda. I tillegg til litt andre helseutfordringer har ikke utgangspunktet for noe ultraløp akkurat vært optimale. Men jeg gledet meg likevel til turen sammen med klubbvenner fra Romerike Ultraløperklubb og å dele en fin tur sammen med svigerfar. Olav skulle nemlig også delta på 45 km, men gående, hvilket passet meg utmerket. Jeg var likevel litt i tvil angående distansen da årets hittil lengste distanse var 25 km på én tur, og jeg var usikker på hvordan kneet ville takle 45 km på hardt underlag.
Planen var å holde ca. 12:00 min/km med estimert målgang etter 9 timer. Vi startet ved Oxberg og havnet raskt bakerst i feltet sammen med en eldre, svensk gubbe som Olav slo av en prat med. Like foran oss gikk et spansk (?) kjærestepar som vi under store deler av løpet “knivet” med for plasseringen. Kneet var vondt allerede fra start, men det kjentes litt bedre etter at kroppen fikk gå seg varm. Jeg valgte å gå med Salomon løpevesten min med 2 soft flasker og fylle på med drikke på annen hver drikkestasjon. Da hadde jeg ca. 5km / 1+ time per halvliter drikke. Byttet mellom vann og sportsdrikke annenhver gang. I vesten hadde jeg også med meg min egen næring for hele løpet, da jeg ikke hadde peiling på om jeg kom til å like eller tåle noe av det som ble servert på matstasjonene. Og skal jeg være ærlig syntes jeg ikke den blåbærsuppa som alle hauset opp var noe særlig god. 😅 Pannekake og tørre boller stod jeg også over. Jeg hadde med energibarer, gels og en og annen snickers som jeg hadde målt opp til totalt ca. 60g karbohydrat i timen. Jeg sleit aldri med næringsinntaket, men det kan hende det ble en koffein-gel for mye, for magen ble kranglete. Det ble noen dobesøk på matstasjonene som tok litt tid, men vi kom oss relativt raskt avgårde igjen.
Kneet og beina generelt begynte å gjøre veldig vondt da vi var ca. halvveis i Hökberg, men jeg måtte bare bite det i meg. For i mål skulle jeg! Det var også en del utforbakker som ikke var noe gode for det vonde kneet mitt, og det var faktisk mindre vondt å jogge ned bakkene enn å gå. Derfor løp jeg ifra Olav der det var flatt og slakt nedover, så tok Olav meg igjen i motbakkene der jeg kunne gå litt saktere (de som kjenner Olav, vet at hans gangfart er raskere enn de fleste greier å holde følge med).
Det var hele veien god stemning både i og langs løypa. Både passerende løpere og publikum ropte ut oppløftende heiarop; “Heja Jannicke. Jättebra kjämpat!”. På vei inn til siste matstasjon – Eldris, hadde jeg en liten luke til Olav, og speakeren ropte opp navnet mitt over høyttaleranlegget; “Och her kommer Jannicke Engen från Norje!”. Like etter kom Olav, og speakeren fulgte opp med; “Och här har vi Olav Engen, också från Norje. Här har vi kansjke ett par?”. Her måtte jeg signalisere til speakeren at nei, vi er IKKE et par. Men det var litt kronglete å prøve å forklare relasjonen mellom oss mens vi dura forbi, så speakeren konkluderte med at vi var “far och dotter”. 😆
Vi holdt koken oppe, og helt siden Hökberg hadde vi egentlig ikke sett noe mer til dette spanske kjæresteparet vi hadde havnet bak og passert igjen sikkert 150 ganger. Jeg tenkte at de kanskje hadde fått et forsprang etter ett av mine mange dobesøk. Vi nærmet oss Mora og stemningen økte. Jeg var sliten! Men med 2-3 km igjen satte jeg opp dampen og jogget mer og mer. Olav havnet lenger og lenger bak, men vi var enige om at jeg løper mitt eget løp og skulle ikke tenke for mye på han. Han kom uansett ikke langt bak meg. Mot oppløpet satte jeg inn sluttspurten sammen med et par andre løpere. Jeg passerte en eldre dame og havnet side ved side med ei yngre jente som løp stafettvasan. Hun fikk det for seg at hun måtte være foran meg i mål, så det ble en “duell” jeg tapte – selv om vi løp to vidt forskjellige distanser og antakelig i forskjellige klasser. Det er utrolig hva litt “konkurranse” på oppløpssiden gjør med hodet. Jeg løp i mål på 8:03:51, nesten 1 time foran målet. I mål ble jeg møtt med medalje rundt halsen og et glass deilig saft. Rett bak meg kom Olav i mål også. Det ble et rørende øyeblikk. I målområdet traff jeg også på Ole og resten av løperne fra klubben som var ferdig løpt. Etter en velfortjent dusj og en pizza på restaurant i Mora heiet vi frem de siste løperne i mål.
En fantastisk dag med mange gode oppleverlser! Har absolutt lyst til å delta igjen, men forhåpentligvis være mer løpbar og klar for hele Ultravasan distansen på 92 km!
OLE’S RAPPORT, skrevet av Ole:
Dette var i utgangspunktet det første løpet jeg trodde jeg skulle klare å gjennomføre etter bukplastikk-operasjonen i mars. Det ble et langt opphold i treningen (forbud fra legene) etter operasjonen, og opptreningen ble deretter økt svært gradvis i intensitet og mengde. Nå har ikke jeg vært like mye plaget av skader som Jannicke, men jeg har allikevel dratt på meg nye skader hver eneste gang formen har begynt å nærme seg min beste form. Denne gangen har jeg bestemt meg for å virkelig være tålmodig, samt å lytte til kroppen. Er jeg sliten så tar jeg en enklere økt, eller rett og slett en hviledag. Har jeg vondt blir det enten alternativ trening som sykkeltur, eller hviledag. Det er mye bedre med noen dager uten optimal trening enn det er med lange skadeavbrekk. Dette er derfor kanskje det første ultraløpet hvor jeg har stilt til start mer eller mindre helt skadefri – og hvor formen er ganske nært den beste jeg har hatt til nå (men selvsagt blir den aldri så bra som jeg egentlig drømmer om 😂).
FØR START
Etter en lang busstur opp til Sälen på fredag fikk vi hentet ut startnummer og dropbag ved startområdet, før vi dro til hyttene hvor vi skulle overnatte. Etter å ha pakket ut og gjort klart utstyret for løpet ble det felles bespisning på en restaurant like i nærheten. Vi kom oss til sengs litt før midnatt med vekkerklokken satt på 03:00. Etter å ha tvunget i meg frokost satt jeg meg på bussen ned til startområdet sammen med resten av klubbens løpere som skulle løpe 92 km versjonen (pluss Fatter’n som ble med for å ta litt bilder osv.). Det var kaldt, men ikke så kaldt at jeg vurderte å starte med jakke. Det blir uansett fort varmt når man begynner å løpe. I ukene før løpet hadde jeg gått noen runder og vurdert om det ville være best å løpe med løpevest, løpebelte, kun håndholdt flaske, eller ingenting. Fordelen med løpevest ville være at jeg kunne stoppe halvparten så mange av drikkestasjonene, mens fordelen med løpebelte ville være at det ble både mindre vekt og mindre gnagsår (som jeg får av løpevest). Det går tross alt ikke så mye ekstra tid på å fylle en håndholdt flaske når man allerede har flaska klar i hånda. Jeg slo raskt fra meg alternativet å kun løpe med håndholdt flaske (eller helt uten noe som helst) da jeg foretrekker å ha full kontroll på næringsinntaket både i mengde, type næring og når jeg spiser/drikker. Valget falt derfor på et løpebelte med gels og annen næring, samt en håndholdt drikkeflaske. Det var akkurat plass til nok næring frem til dropbag’en jeg hadde sendt til Evertsberg ca. 48 km ut i løypa. Taktikken med løpebelte viste seg å kanskje være et dumt valg akkurat denne gangen – mer om dette senere.
MÅLSETNINGENE FOR LØPET
A-mål: Komme meg i mål under 09:59:59 for å få prestasjonsmedaljen. Jeg visste at dette i utgangspunktet var alt for ambisiøst med for lite treningsgrunnlag, men det var uansett denne farten jeg kom til å prøve meg på fra start.
B-mål: Komme meg i mål under 13 timer. Dette var mer realistisk ut ifra mine forutsetninger. Da jeg løp 87 km i SMVE på 12 timer og 2 minutter i fjor, var det kanskje den største oppturen løpemessig så langt. Da løp jeg over 4 timer raskere enn jeg håpet på i forkant av løpet. Nå skulle jeg altså løpe enda 5 km lenger med 47 min ekstra i banken – men med et dårligere treningsgrunnlag (selv om formen opp til en viss distanse kjentes bra ut).
C-mål: Fullføre før sperrefristen. I mål skulle jeg uansett!
START SÄLEN – SMÅGAN (0-11 KM)
Startskuddet gikk 05:00, og planen var å åpne relativt hardt (men kontrollert) for å ikke havne alt for langt bak i køen når vi etterhvert skulle inn på smale stier. Erfaringsmessig er mange svært forsiktige på slike stier selv om de kan være bedre løpere enn meg på hardt underlag. Etter ca. 1 km på flatmark kom vi rett inn i en av løypas lengste motbakker på ca. 2 km og 200 høydemeter. Ikke noe fjell med andre ord, men fortsatt greit å ta det litt rolig når det fortsatt gjenstår 90 km av turen. Vel oppe på toppen var det småkuppert og lettløpt hele veien til Smågan. Mesteparten på grusvei samt noen kortere partier på fin sti. Jeg fikk en fantastisk flott opplevelse i soloppgang forbi noen innsjøer med dis på vannet rett før jeg løp inn til første checkpoint på Smågan etter 1 time og 10 minutter, hvor det ble påfyll av drikke. Så langt hadde løpsopplegget fungert 100%. Og FOR en deilig følelse å kjenne seg i form i nydelige omgivelser i soloppgang!
SMÅGAN – MÅNGSBODARNA (11-25 KM)
Fra Smågan gikk løypa videre på noen partier med lettløpt sti, grusveier og mange klopper over noen store myrområder. Kanskje det fineste partiet jeg har løpt på i konkurranse så langt i min “løpekarrière”. Alt fløt lekende lett. Så lett at jeg glemte helt hvor langt løpet var. Noen km før Mångsbodarna kjente jeg at lårene begynte å bli voldsomt harde, og det begynte å bli vondt. Litt overraskende da jeg stort sett aldri får vonde lår (er mer plaget med leggene). I etterkant av løpet ser jeg at det var mer eller mindre sammenhengende utforbakke fra 19 – 30 km, så her har det gått alt for raskt i nedoverbakker med mange tusen harde tramp for føtter og lår. Uansett var det magevondt som var fokuset mitt da jeg løp inn til checkpoint på Smågan etter 2 timer og 42 minutter. Her måtte jeg prøve meg på en dotur i håp om at det var vond mage og ikke problemer etter operasjonen som skapte vondtene i magen. Jeg møtte andre løpere fra klubben som også hadde vond mage, og vi spekulerte i om det kunne ha vært noe med maten vi alle spiste kvelden før. “Heldigvis bare vond mage” tenkte jeg før jeg løp videre.
MÅNGSBODARNA – RISBERG (25 – 35 KM)
Etter doturen ved Mångsbodarna håpet jeg at mageproblemene var løst, og det kjentes i grunn litt bedre ut. Hele veien fram til Mångsbodarna hadde jeg ligget litt foran tidsskjemaet, men etter doturen hadde jeg noen minutter å ta igjen for å være tilbake på skjema. Ufattelig korttenkt når det er over 6 mil igjen til mål, men jeg satte i alle fall opp tempoet i det som i etterkant viste seg å fortsatt være noen kilometer med nedoverbakker. Etter ca. 30 km hadde jeg fryktelig vonde lår. Nå var det smertefullt uansett hva jeg gjorde, så jeg kunne like gjerne prøve å jogge for å komme meg raskere til dusj og hvile i mål. De siste 5 km inn til Risberg var stort sett kun motbakke. Jeg skjønte her at sub 10 timer kom til å bli umulig. Det var helt umulig å holde tempoet oppe i så lange motbakker med beina jeg hadde allerede nå. Siden jeg tross alt klarte å holde et visst tempo bestemte jeg meg for å justere tidsmålet til sub 11 timer i stedet for sub 13 timer som var det opprinnelige B-målet. 13 timer som mål herfra og inn hadde bare gitt meg flere unnskyldninger til å gå når jeg ikke måtte. Jeg liker best å ha et litt hårete mål å jobbe for underveis. Jeg småjogget inn på Risberg checkpoint etter 3 timer og 50 minutter, hvor det ble nok en dopause. Ingen verdens ting måtte ut, og jeg skjønte at her er det magemusklene som har fått kjørt seg. I etterpåklokskapens navn var det kanskje ikke noe sjakktrekk å løpe med et magebelte med ca. 1 kg næring som hopper og spretter under løping, festet omtrent PÅ operasjonssåret fra mars. Fra nå av måtte farten holdes nede av hensyn til både lår og mage.
RISBERG – EVERTSBERG (35 – 48 KM)
Ut fra Risberg var eneste fokus på å bare komme meg til neste checkpoint. Jeg tvang meg selv til å løpe der det var mulig, og jeg tvang i meg både drikke og næring langt utover det jeg hadde lyst på (men fortsatt mindre enn jeg optimalt trenger). Jeg var helt ferdig (og på løpets bunnpunkt mentalt) da jeg nærmet meg Ahlsell sprinten forbi maraton-passering på 42,2 km, men fikk en liten boost av at de spilte høy musikk med god stemning, og hadde pyntet med masse bannere og greier. Jeg glemte litt hvor sliten jeg var og klarte å mønstre noen krefter for å komme meg de siste kilometerne inn til Evertsberg, hvor jeg jogget inn etter 5 timer og 27 minutter. Her hentet jeg ut en dropbag med næring for de siste 44 km av løpet, samt nye sko og sokker. Planen opprinnelig var å bare hente ut næringen og løpe videre, men siden jeg allerede var bak skjemaet for sub 10 timer valgte jeg å skifte sko og sokker i tillegg til å smøre inn føttene med fotkrem som jeg også hadde i dropbagen. Dette var garantert et lurt valg når jeg uansett hadde gitt meg selv en ekstra time på å klare det nye målet. Jeg hadde en del muskelkramper i magen som var smertefulle de siste timene, men den lange pausen på Evertsberg som tok ca. et kvarter hjalp litt.
EVERTSBERG – OXBERG (48 – 63 KM)
Nye sko og en liten pause fra magekrampene hjalp på humøret. Sub 11 timer var fortsatt oppnåelig selv om det var mer enn et maraton igjen. Med stive bein ut fra Evertsberg etter den lange pausen kjentes det godt ut med noen andre sko på beina selv om det første paret egentlig ikke hadde plaget meg nevneverdig. Jeg begynte etter hvert å kjenne igjen folkene som heiet langs løypa – fordi de ventet på andre deltakere som også holdt min fart – og de kjente igjen meg. “Heia Olle – du ser fräsch ut!”. At jeg så “fräsch” ut var direkte løgn, men uansett motiverende. 😅 I løpet av dagen så jeg flere av de samme tilskuerne mange, mange ganger, og det var ekstra motiverende når de heiet på meg lenge før de i det hele tatt kunne lese startnummeret. Etter ca. 55 km trodde jeg det hadde raknet fullstendig for meg da jeg hørte Vasalopp-sangen langt ute i skogen. Denne sangen har jeg hørt på utallige YouTube videoer når jeg har gjort research for løpet, men på dette punktet var jeg langt ute i skogen, og langt unna noen checkpoints. Jeg trodde det kanskje kunne være en råner med et sinnsykt anlegg, så jeg zoomet ut kartet på klokka bare for å innse at vi var alt for langt unna nærmeste vei til at det skulle være mulig. Plutselig ser jeg noen høyttalere som henger på noen trær langs løypa, bare for å gi oss løperne en liten boost. Normalt sett hadde dette nok ikke dette truffet meg så hardt, men der og da rant det en liten tåre ned på kinnet. Det er et sikkert tegn på at jeg har hatt det knallhardt lenge. 🤣 Med fornyet energi løp jeg inn på Oxberg checkpoint etter 7 timer og 19 minutter. Her ble jeg intervjuet av en speaker som var imponert over hvor mange RULK’ere som hadde tatt veien, og han hadde også lagt merke til at det var mange av oss som het “Engen”. Det var jo et sikkert tegn på at Jannicke og Fatter’n begge hadde passert. Jeg hadde speidet etter 45 km løperne en liten stund allerede, men nå begynte jeg virkelig å glede meg til jeg kunne se noen kjente fjes igjen.
OXBERG – HÖKBERG (63 – 73 KM)
Jeg følte at jeg løp og løp for å ta igjen (gj)Engen, men fortsatt var det ingen i sikte. Det ble mye hoderegning på farten de kunne ha holdt for å fortsatt være foran meg i løypa. Jeg kom til slutt fram til at de mest sannsynlig må ha brutt – hvis ikke var de veldig langt foran sitt eget tidsskjema. Jeg ga litt opp å se etter dem og fokuserte heller på å holde farten høy nok til å komme meg i mål under 11 timer. Vi hadde etterhvert kommet noen timer ut på formiddagen og solen varmet godt. Så godt at jeg gikk tom for drikke litt før en drikkestasjon på Gopshus. Vanligvis ikke noe problem, men her har jeg enten surret fælt, eller så var det kun en vekslingsstasjon for stafetten. Jeg så i alle fall ingen drikkestasjon eller lignende. Da måtte jeg bare satse på at det gikk fint å komme seg enda 5 km til neste drikkestasjon uten store problemer. To-tre kilometer senere fikk jeg heldigvis endelig øye på noen kjente klubbdrakter foran meg. Det var Jannicke og Fatter’n som lå langt foran sitt eget tidsskjema! Så utrolig deilig å se noen kjente fjes igjen. Det var en skikkelig opptur at også de hadde en fin dag i løypa. Jeg slo av en prat med dem og fikk en slurk med vann fra Jannicke før jeg jogget videre inn til Hökberg etter 8 timer og 29 minutter. Her fikk jeg endelig fylt opp drikkeflasken igjen. Jeg hadde nå to og en halv time på meg til å klare de siste 19 km (som viste seg å være nesten 20 km). Magekrampene hadde igjen vært sterke de siste timene, men ble ikke verre. Lårene var fryktelig vonde, men jeg klarte å jogge rolig fortsatt. Dette skulle gå fint dersom jeg ikke gikk på en real smell mot slutten.
HÖKBERG – ELDRIS (73 – 83 KM)
De første kilometerne ut fra Hökberg var tunge mentalt. Nå måtte jeg over på litt lovlig doping – nemlig musikk på øret. Jeg ser på grafene at jeg har holdt ganske ujevn fart i dette partiet av løypa, som jeg enkelt forklarer med at noen sanger lurer meg mer til å løpe fort enn andre. F.eks. er det lite som slår Rocky når det gjelder å få ræva til undertegnede i gir. 😎😁 Hele strekket gikk i flott landskap som fikk meg til å glemme litt hvor sliten jeg var. Jeg kom løpende inn til dagens siste checkpoint i Eldris etter 9 timer og 48 minutter. Nå hadde jeg 1 time og 11 minutter på meg for å klare de siste 9 km og målgang på sub 11 timer.
ELDRIS – MÅL MORA (83 – 92 KM)
Farten måtte holdes oppe der jeg kunne, selv om magekrampene var sterke, og lårene ubrukelige. Det var mentalt tungt å løpe i etter hvert sterk varme (for meg i alle fall), på tørre sandfylte skiløyper. Beina var vonde på flatmark, enda vondere i motbakker, og ekstremt vonde nedover. “Heldigvis” er jo skiløyper normalt kuperte med en del korte og bratte kuperinger. 😫😆 Vanligvis løper jeg mye på følelse, men nå så jeg nok på klokka sikkert 3 ganger i minuttet. Det ble hoderegning på snittfart for hver eneste kilometer som gikk, og stadig vekk fikk jeg litt bedre snittfart i “banken” som jeg kunne holde inn til mål for å klare målet. De siste to kilometerne gikk på ren vilje – og jeg tror jeg passerte sikkert 5-6 løpere i den siste kneika før oppløpet. Det var ikke bare jeg som var sliten på dette tidspunktet. Jeg klarte i full spurt inn på oppløpet å såvidt komme meg opp i en fart jeg normalt holder på rolig langtur. I full eufori passerte jeg målstreken på 10:55:07! Jeg er utrolig stolt og fornøyd med å klare sub 11 timer etter å ha fått det så tungt allerede etter ca. 20 km. Her har jeg virkelig jobbet med meg selv både fysisk og mentalt, for ikke å snakke om treningsjobben som har blitt lagt ned etter operasjonen i mars for å bli løpeklar til denne konkurransen! En skikkelig opptur.
ETTER MÅLGANG
Umiddelbart etter målgang ble jeg geleidet bort til en benk hvor jeg kunne sette meg ned litt. Jeg avviste høflig legepersonellet som ville sjekke meg. Jeg følte meg bra, men hadde veldig vonde bein (og mage, men det fikk ikke de vite noe om, haha). Det kom arrangører bort til meg med saft som smakte som paradis på jord der og da. Etter hvert fikk jeg stablet meg på beina og begynte å bevege meg mot området hvor man fikk utdelt finisher t-skjorte, gratis mat og drikke, samt buss til dusjområdet. For et sinnssykt profesjonelt opplegg dette løpet er fra a til ö! Det var knapt nok mulig å bevege beina, og jeg måtte fysisk løfte det ene låret med armene når jeg skulle opp og ned fortauskanter eller andre enorme hindringer. Ned trapper måtte jeg gå baklengs for å i det hele tatt ha noen sjanse for å klare det på egenhånd. Etter en deilig dusj tok jeg bussen tilbake til målområdet hvor jeg fikk hentet meg gratis alkoholfri øl (beste jeg har drukket i hele mitt liv, selv om jeg ikke er noen ølhund vanligvis). GjEngen spiste en deilig pizza i Mora mens vi ventet på at de siste løperne i klubben skulle komme seg til mål. Det var god stemning og masse heiing på deltakerne helt til siste person var i mål etter nesten 16 timer i løypa. Sykt imponerende å kjempe i så mange timer og fortsatt klare å komme seg til mål. Selv om selve løpsprofilen ikke passer meg spesielt bra er dette fortsatt et løp jeg virkelig likte godt. Kjempegod stemning, utrolig bra service på samtlige av de mange, mange drikkestasjonene, og mange som heiet langs løypa er nesten alt man kan drømme om i et slikt løp. Jeg håper det blir flere deltagelser i dette løpet de neste årene, for dette fristet virkelig til gjentagelse. Og den prestasjonsmedaljen SKAL jeg ha! 😅🏅
[…] hvert år man fullfører minst tre ultraløp på norsk jord. Siden Ultravasan (les vår race report her) går i Sverige teller ikke det løpet til ultraløpsfatet. Dermed måtte Ole finne seg to nye […]