Ole har deltatt på Romeriksåsen på Langs 50 km – årets første ultraløp for vår del. Jannicke måtte dessverre stå over grunnet et vondt kne som ikke tåler så hard belastning foreløpig.
FORBEREDELSER
Det var lenge usikkert om Jannicke skulle delta på årets RPL, men til slutt valgte hun å stå av med det vonde kneet sitt. Håpet er nå å bli klar til UltraVasan som vi begge er påmeldt i august. Ole har på sin side kommet godt igang med treningen igjen, og er nesten tilbake til formen han var i før skadeproblemer i 2022. Etter bukplastikk operasjon i mars har han sakte men sikkert økt mengde og intensitet på treningen. Les mer om treningen og årets ultraplaner her. Denne gangen skulle han for første gang teste ut carb-loading før et løp, som i korte trekk går ut på å ha i seg store mengder karbohydrater i dagene før løpet for så å stå på startstreken med fulle lagre. Ole spiste seg opp ca. 3 kg den siste uka før løpet som nok var litt i overkant mye – selv om han aldri var i nærheten av anbefalt mengde karbohydrater i en slik periode. Så mye klarer rett og slett ingen av oss å spise. Men uansett måtte dette testes, slik at vi i alle fall vet om det har noen hensikt eller ikke. I denne treningsperioden har han også testet ut ca. hvor mange karbohydrater han tåler og trenger per time. Mengden er ikke helt spikret ennå, men planen var å gå for 90 karbohydrater per time. Annenhver time med vann og sportsdrikke, da alt for mye sportsdrikke rett og slett ikke vil ned etter noen timer, samtidig som sportsdrikke er kanskje den beste kilden til alle næringsstoffene man trenger under et slikt løp. Det er ganske nøyaktig 50 karbohydrater i en halvliter Tailwind. Ole klargjorde fryseposer med næring for hver time av løpet:
Time 1 (vann): to gels, energibar, og noen gram marsipan for å komme på totalt 90 gram karbohydrater.
Time 2 (sportsdrikke): energibar + noen gram Bilar for å komme på totalt 90 gram karbohydrater.
Og slik fortsatte det med 90 gram per time hele løpet – med vann og sportsdrikke annenhver time. Utover i løpet blir det mindre fast føde som energibarer, og mer lettspiselige ting som gels. På enda lengre løp blir det nok i stor grad mye sportsdrikke og gels mot slutten av løpene, avhengig av intensitet.
Siden Jannicke ikke skulle delta kunne hun være support for Ole. Dette betød at Ole kunne bytte løpevest på de to matstasjonene i stedet for å stoppe og fylle opp vann på flere flasker. Tid spart, og ikke minst vet man allerede at alt man trenger er på plass i løpevesten som allerede var pakket dagen i forveien. Vi ble på forhånd enige om hva som skulle sjekkes og gjøres. På første matstasjon skulle Ole bytte til en løpevest som allerede var klargjort dagen før løpet. Han måtte flytte over mobilen til den nye vesten, og sørge for at han fortsatt hadde med matposen for time 3 til den nye vesten (matpose 4+5 var allerede i vesten). Planen var å være på første matstasjon på +/- to timer, så det var usikkert om matpose for time 3 var påbegynt eller ikke da vi planla dette. Mens Ole løp imellom første og andre matstasjon skulle Jannicke i mellomtiden fjerne søppel og tomme drikkeflasker fra løpevesten, og fylle opp med mat og drikke for tre nye timer. Selvsagt hadde vi på forhånd bestemt akkurat hva som skulle i hvilke lommer. 😅
Målene for løpet var satt:
Mål 1: fullføre
Mål 2: sub 7 timer (og ny pers)
Mål 3: sub 6:30 (som nok ikke var realistisk så tidlig i treningsperioden)
FRA START TIL FØRSTE MATSTASJON (0-15 KM)
Etter å ha både fått gått på do og drukket plenty før start var planen å åpne litt hardt opp den første lange motbakken på ca. 2 km. Etter denne bakken blir det uansett trangt med folk – og det er teknisk terreng de neste 12 km. Tanken bak å ligge litt lenger frem i feltet her er at Ole skulle være rundt løpere som klarer seg litt bedre i teknisk terreng (eventuelt rundt sterkere løpere som er dårligere enn Ole i teknisk terreng). I fjor var Ole lenger bak i feltet og ble stampende bak veldig mange som var usikre på vindfall, myrhull, vann og ulendt terreng. Med sin bakgrunn fra orientering i barndommen er ikke slikt terreng noe problem. Selv om pulsen var høy (i ultraløp sammenheng) etter de to første kilometerne gikk pulsen raskt ned så fort han kom inn på det tekniske partiet. Farten var behagelig lav helt til gruppen han løp i kom ned på en grusvei etter 14 km. Her blir det åpenbart at Ole er god teknisk, fordi alle som lå i samme gruppe som Ole bare suset avgårde i høy fart så fort føttene deres traff grusveien. Ole valgte å stole på sitt eget løpsopplegg og ikke henge seg på. Etter 1 km på grusveien stod Jannicke som planlagt og ventet med ny løpevest på første matstasjon, etter totalt 15 km av løpet. Foreløpig hadde alt gått som planlagt, selv om det allerede nå var litt antydning til krampetendenser i begge legger og lår. Ole var på tidsskjema for å klare alle målene som var satt på forhånd, og 12 sekunder raskere til CP 1 enn året før (da ble det knallhardt fra siste matstasjon og inn).
FRA FØRSTE TIL ANDRE MATSTASJON (15-33 KM)
Ole tok mange plasser gjennom første matstasjon, siden han bare plukket med seg en ny løpevest og jogget videre. Gruspartiet som startet på 14 km varer til løperne svinger av veien etter rundt 20,5 km. På dette gruspartiet var det flere av de samme løperne som løp fra Ole ned til første matstasjon som kom susende enda en gang (siden Ole hadde passert de på matstasjonen). Og det var også noen som allerede hadde begynt å få det svært hardt. Det var vått i terrenget etter mye nedbør den siste tiden, så det var nok flere som hadde tatt i for mye på det første partiet med teknisk terreng. Partiet mellom 20,5 og 23,5 km har en del høydemeter over en ås ved løypens høyete punkt, med mye myr og teknisk terreng. Her tok Ole igjen mange av de som hadde passert han på grusveien. Det er nesten komisk hvor liten forskjell det er på teknisk terreng og vei for Ole, kontra de aller fleste som er veldig mye raskere på vei. Fra 23,5 km og helt frem til matstasjon 2 på ca. 33 km er det veldig løpbart. Ole fant seg en gruppe som løp bittelitt raskere enn han selv hadde planer om, men det var ikke noe problem å henge seg på. Det ble en liten tissepause på dette strekket, først og fremst for å sjekke status på væskeinntak. Med mørk urin var det et tydelig signal om å drikke mer – og det ekstra væskeinntaket hjalp også mot krampetendensene som hadde vist seg frem litt når farten enten ble for høy eller lav. Nede på andre matstasjon stod Jannicke og ventet med løpevesten som hun hadde fylt opp med nye flasker og mat for de siste timene. Ole tok seg i tillegg et glass med cola for å få en annen smak enn sportsdrikke. Han var fortsatt innenfor tidsskjemaet til sub 6:30 timer, og med greie føtter takket han nei til å bytte sokker. Ole forlot andre matstasjon 12 minutter og 43 sekunder tidligere enn året før – men følte seg mye bedre denne gangen.
FRA ANDRE MATSTASJON TIL MÅL (33-50 KM)
Allerede opp den første bakken fra matstasjonen tok han igjen et par løpere som hadde fått det tungt. Fotograf (og ultragründer) Bjørn Hytjanstorp stod halvveis opp i bakken og kunne bekrefte at det «var mange rygger å plukke» fremover. Da var det bare å stå i det og fortsette tempoet som var satt. Men allerede et par kilometer etter siste matstasjon begynte de typiske problemene Ole får med føttene å melde seg. Det kjennes ut som om føttene blir til karbonadedeig (rosinhud på steroider), og han tråkker på sin egen hud om og om igjen, for hvert eneste steg som tas. Dette har også tidligere bydd på problemer under lange løp. Det ble derfor litt mer gåing, spesielt i bakkene. Da ble det også tid til å fylle opp godt med væske som hjalp litt på problemene under føttene. Ole fikk etter hvert følge av Atle Aulom fra klubben som holdt imponerende god fart fortsatt, og sammen vekslet de på å dra de neste 7-8 kilometerne, hvor de plukket mange rygger. Ole måtte som følge av det litt større væskeinntaket (veldig nødvendig sådan) av med løpevesten og hente fram reserveflasken han hadde i den store lommen bak. Da forsvant Atle, men Ole klarte å holde koken og fortsatte å plukke rygger. De siste to årene har de siste 5 kilometerne vært et rent mareritt, hvor man må opp og ned tunge bakker på mykt underlag i skiløyper. I år var det fortsatt krefter igjen, og det var bare å holde koken oppe når han hele tiden så en ny rygg han kunne hente foran seg. Egentlig bryr han seg ikke om plasseringen, men den siste timen hadde han innsett at hvis han holdt tempoet oppe kunne det være mulig å klare den største målsettingen – sub 6 timer og 30 minutter. Da var det greit å hele tiden ha en rygg å løpe etter.
Energimessig var det fortsatt ingen problemer, men beina var proppfulle av melkesyre og nærmest skrek etter å få slappe av. Hjernen skrudde av de slemme stemmene og fortsatte bare i det tempoet som var mulig for beina å holde, og Ole løp til slutt over målstreken på 6:25:56! Pers med 38 minutter i svært tunge forhold! Endelig skulle det være et RPL hvor ikke alt gikk galt, slik de to første gangene i RPL hadde vært for han. Dette gir masse god motivasjon til å trene videre, og det viser i alle fall at den nye treningsblokken fungerer bra.
Om det var carb-loading, riktig mengde karbohydrater hver time, en kombinasjon mellom vann og sportsdrikke, kaldere vær, eller en kombinasjon mellom alle disse som gjorde at energien var bra hele løpet vet vi jo egentlig ikke, men det blir nok ingen store endringer på akkurat dette næringsopplegget inn til neste løp. Det blir enten til at Ole melder seg på Blefjells Beste om under 3 uker, som er et 57 km langt fjelløp uten support, eller så blir det kun trening frem til UltraVasan 92 km i august. De neste dagene vil nok si litt om hvordan beina restituerer seg og hva det blir til fremover. Jannicke trener uansett frem til UltraVasan 45 km som går samtidig som 92 kilometeren, så håper vi at kneet er bra innen august.
