Skrevet av Jannicke

Dette innlegget sitter litt langt inne å skrive. Både fordi det er et tabubelagt tema, men også fordi det er litt sårbart å prate om. Vi har tidligere ikke ropt så høyt om det, men velger å være helt åpne for å belyse et viktig tema som egentlig er en veldig vanlig utfordring mange par står ovenfor. Nemlig dette med ufrivillig barnløshet.

Nå er ikke vi spesielt hårsåre, og vi tåler helt fint å svare for oss når folk spør om vi planlegger å få barn. Det er et helt naturlig spørsmål. Vi er et voksent par som har vært sammen i snart 10 år og nylig har giftet oss. Jeg er 34 år og Ole er 40. Å få barn ligger litt ”i kortene” og den biologiske klokka tikker. “Vi jobber med saken 😉”, er en slager som går igjen når vi svarer på de spørsmålene. Det er jo sant, men det ligger en del mer i bakgrunnen enn det vi kanskje gir uttrykk for. Vi har faktisk prøvd i mange år allerede. Vi var begge til utredning i 2017 og teknisk sett var det ingenting som tilsa at vi ikke kunne bli gravide. Jeg fikk flere runder med hormontilskudd som skulle hjelpe meg å få eggløsning, og jeg ble godt fulgt opp av gynekologen. Men dessverre klaffet det likevel ikke. Veien videre var å søke om offentlig utredning. Assistert befruktning, og eventuelt IVF. Men den hjelpen kunne jeg ikke få, fordi jeg var for tjukk. Kvinner med en BMI over 30-35 får nemlig ikke hjelp til assistert befruktning. På time hos gynekologen sa hun “hvis du bare går ned 5-10 kg, så vil du lettere kunne bli gravid.” Det tok lufta litt ut av meg. Jeg var lei meg over at jeg ikke fikk hjelp. Samtidig som at jeg følte meg egoistisk som forsøkte å sette et barn til verden, vel vitende om den høye risikoen for komplikasjoner som kunne satt både meg og barnet i livsfare. Sånn sett forstår jeg begrunnelsen for BMI-begrensningene, selv om jeg skulle ønske at helsevesenet i større grad kunne vurdert hvert enkelt individ i sin helhet i stedet for å avvise kun på bakgrunn av BMI.

Så kom 2020 – året vi snudde livsstilen vår. Vekta raste nedover og jeg mistet både hår og  menstruasjon. Det skulle ta nesten 2 fulle år før syklusen kom tilbake til normalt. Så kom bryllup og bryllupsreise i 2023. Fortsatt ingen barn. Vektnedgangen synes dessverre ikke å ha hjulpet noe med fertiliteten hittil. Veien videre blir å starte på nytt med undersøkelser og å søke om fertilitetshjelp. Vi har blitt enige om å gjøre det vi kan for å prøve å få barn, men at adopsjon eller eggdonasjon foreløpig ikke er aktuelt for oss. Vi har sett for oss to mulige fremtider – en med barn og en uten. Disse to fremtidene ser ganske forskjellige ut og vi har diskutert og visualisert begge potensielle utfall. Vi tenker at det er sunt og realistisk å forberede oss både praktisk og mentalt på at vi potensielt ikke kan få barn. På den måten har vi i alle fall litt større forutsetninger til å kunne takle situasjonen bedre og rette fokuset fremover mot “plan B”.

Det stikker likevel litt i brystet når vi får velmente “råd” og kommentarer utenfra – og jeg syns det er leit å føle meg som en outsider blant småbarnsforeldre.
“Nyt friheten mens dere kan.”
“Dere kan låne barna mine.”
“Syns du 4-5 timer søvn er lite? Vi kan godt bytte!”
“Bare slapp av og ikke stress, så ordner det seg.”

Vi nyter tilværelsen som ektepar, men det er ingenting annet vi ønsker mer enn å bruke vårt liv og frihet på ett eller flere barn. Selv om det sikkert er spøkefullt ment at vi kan «ta over andre sine barn», så er det verken noen trøst eller morsomt for oss. Ufrivillig barnløshet er ikke noe å spøke med.

Jeg syns av og til det kan være vanskelig å fortelle noen at jeg er trøtt og sliten i frykt for å bli sammenlignet med småbarnsforeldre. Det syns jeg er leit. Hvordan man opplever søvnløshet er veldig individuelt, og jeg tenker at hver og en har rett til å kjenne seg trøtt og sliten uten at det må rettferdiggjøres eller sammenlignes på noen måte. Stress er heller ikke grunnen til at man ikke blir gravid. Å kommentere stress hos noen som strever med å bli gravid, gagner ingen og har nok heller motsatt effekt. Ingen kan gi noen garanti på at det ordner seg. Man kommer mye lenger med å bare lytte enn å komme med uoppfordrede råd som ikke bidrar til noe positivt. Å bli gravid er ingen selvfølge. Statistisk sett trenger 1 av 6 kvinner behandling for å bli gravid. På barne- og ungdomsskolen lærer vi om viktigheten av prevensjon, men ingen snakker om fertilitet. Spontanabort er dessverre veldig vanlig, spesielt i de første 12 ukene av et svangerskap. Man kan kjenne på et nederlag og skyldfølelse over å “ikke få det til”. Men fertilitet er ikke prestasjonsbetinget. Ingen er verken gode eller dårlige på å bli gravide. Det ligger utenfor vår kontroll. Likevel får jeg ganske ofte spørsmål om jeg er gravid, spesielt når noen vet at vi prøver. Selv om kvalme og oppkast er noen av de tidlige symptomene på graviditet, så er det mulig å ha omgangssyken (eller fyllesyken😂) uten at det trenger å bety at man er gravid. Jeg skulle ønske man heller kunne spørre “Så leit at du føler deg dårlig, vet du hva årsaken er?” enn å spørre “Er du gravid eller?”. Jeg skulle mye heller ha vært kvalm fordi jeg var gravid enn på grunn av et virus eller fordi jeg drakk et par glass vin for mye dagen før. En annen vinkling er; “Hvordan går det med dere og barneønsket?”. Det er en mer respektfull måte å spørre på. Uansett er graviditet en privatsak, og om jeg skulle være så heldig å bli gravid velger vi selv tidspunktet vi ønsker å dele denne nyheten.

Når vi nå er inne i siste fase av vektnedgangen med operasjonene for å fjerne overflødig hud fra kroppen, blir veien videre å søke fertilitetshjelp på nytt. Vi har satt en tidsfrist for oss selv på 5 år. Da blir jeg 40 år og Ole 46, og det er begrenset hvor lenge vi skal prøve å få barn før vi må innse at tiden har rent ut. Vi lever for tiden i en boble av uvisshet og føler at mye av fremtidsplanene står litt på vent. Vi har heldigvis mange gode (og samtidig vonde) samtaler om dette der vi snakker om fremtiden med og uten barn. Vi tenker at det er sunt og realistisk å forberede oss både praktisk og mentalt på at vi potensielt ikke kan få barn. På den måten har vi i alle fall litt større forutsetninger til å kunne takle situasjonen bedre og rette fokuset fremover mot “plan B”. Blir det stasjonsvogn med takboks eller sportsbil med to seter? Familiehytte på fjellet eller feriehus i Spania? Trampoline eller Jacuzzi i hagen? Backpacking eller Bø i Sommerland? Barnerom eller treningsrom? Satt på spissen så klart. Spørsmålene er mange, og forhåpentligvis får vi kanskje til begge deler. ♥️

Uansett hva fremtiden måtte bringe, står vi sammen i Tykt og Tynt. ♥

Du vil kanskje også like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *