29.mars 2015 ble en liten, lodden pelsdott av en Golden Retriever født på en idyllisk gård langt sør i Danmark. Det var ikke lenge etter at vi flyttet sammen at vi bestemte oss for å skaffe oss en Golden Retriever valp sammen. Jannicke hadde ønsket seg en Golden Retriever hele livet, og har gode minner fra barndommen da hun flere ganger passet hunden Miccie (ja, de stavet det slik) for et vennepar av foreldrene hennes.
Valpeplanene måtte endres
Vi var opprinnelig i kontakt med en oppdretter i Oslo ang. valp, men løpetiden til tispen uteble og de anbefalte oss derfor en norsk oppdretter i Danmark hvor de nylig hadde latt sin Golden-hanne parre med deres tispe. Valpene skulle være leveringsklare i juli/august 2015. Vi reiste til Danmark i mai/juni og traff oppdretteren og valpene. Der møtte vi den lille pelsdotten vår som vi ga navnet Billy. Vi ble umiddelbart forelsket og gledet oss til vi kunne hente han hjem en drøy måned senere.
Endelig skulle Billy hentes hjem
Dagen vi skulle hente han hjem var endelig kommet. Oppdretteren hadde tatt med seg alle hundene til feriehuset sitt i Sør-Sverige, så det ble litt kortere for oss å reise for å hente han. Kjøreturen hjem var skummel og ukjent for Billy. Han fikk sitte på gulvet på passasjersiden mellom beina til Jannicke for å føle seg litt tryggere. Vel hjemme ventet en spent “storesøster” Lilo – Ole’s Jack Russell tispe på 10 år som han hadde fra før han traff Jannicke. Og kattungene våre Dexter og Romeo som vi også nettopp hadde hentet hjem fra oppdretter en snau måned i forveien. Alle tok godt imot det nye familiemedlemmet. Også kattene fikk et godt forhold til Billy, da de var jevngamle og vokste opp sammen.
De første ukene hjemme
Billy var allerede 4 måneder da vi hentet han hjem og hadde vært lenger sammen med mor enn hva som er vanlig for valper (karantene siden han måtte fraktes over landegrensene). Derfor var han sterkere knyttet til flokken sin og brukte lengre tid på å tilpasse seg sitt nye hjem og sin nye flokk. Det gikk med mye tid på å få han til å være trygg på det helt elementære før vi kunne starte med trening av hverdagslydighet, alene hjemme-trening og miljøtrening. Heldigvis hadde vi tatt ut 4 uker med sommerferie, så vi tok oss den tiden han trengte. Vi reiste også på en liten Norges-ferie der Billy fikk trent mye på bilkjøring og miljøtrening i forskjellige omgivelser. Vi besøkte blant annet Geiranger og Trollstigen, der Billy fikk oppleve snø for aller første gang på fjellet. Og resten av ferien var vi på hytta i Valdres, som ble Billy sitt livslange favorittsted å være. Her kunne han løpe fritt, og store deler av dagene på hytta er vi utendørs. Det ble også mange flotte fjellturer på hytta. Han giret seg opp hver gang vi nærmet oss hytta på en måte han aldri ellers gjorde. Og det var ofte vanskelig å få han til å bli med hjem fra hytta frivillig. 😂
Tiden med Lilo
Det var mange nye opplevelser de første årene. Lilo og Billy gikk godt overens, til tross for aldersforskjellen. Vi feiret Billy sin 1-årsdag med bursdagshatter og “kake”. Det ble senere en tradisjon hvert år, med et obligatorisk bursdagsbilde med en hatt og litt ekstra godt å spise. Vi var på mange fine turer sammen, og fikk noen gode år før vi omsider måtte ta farvel med “storesøster” Lilo som ble nesten 14 år. Lilo hadde blitt nesten helt døv, hadde dårlig syn og var preget av demens og dårlig blærekontroll. Vi hadde planlagt hennes avskjed i god tid og var allerede fast bestemt på at vi ville ha en Jack Russell til i flokken.
Bajas blir en del av familien
Bare to dager etter vi tok farvel med Lilo hentet vi hjem den nye valpen Bajas. Billy, som var veldig preget av Lilo sin bortgang, hadde veldig godt av et annet fokus. Og hva var vel bedre enn en ny, liten “Lilo”? Billy var så flink og forsiktig med lille Bajas. Det var kun snakk om minutter før Bajas var varm i trøya. De to lekte godt sammen og Bajas brukte Billy som madrass og hodepute allerede første kvelden, noe han fortsatte med helt til siste slutt.
Ble mer leken med årene
Billy elsket å leke med andre hunder og ble bare mer og mer leken med årene. De første 4-5 årene var vi mange turer i hundeparken og lekte med andre hunder. Billy gikk overens med alle, helt til han en dag ble angrepet av en stor hannhund. Etter det ble han mer skeptisk til spesielt store hannhunder, og turer i hundeparken ble byttet ut med playdates med allerede kjente hundekompiser. Å løpe fritt i skog og fjell var nok likevel Billy sin favoritt-ting i hele verden (utenom kos). Å rulle seg i gress, lyng, snø og gjørme var det beste han visste! Med sitt uttrykksfulle vesen var det lett for oss å lese han og se når han virkelig var på sitt lykkeligste. Han var også glad i vann. Til tross for at han ikke var en utpreget svømmehund, så elsket han å vasse i vann til magen. I vannet var vel også de eneste gangene vi faktisk fikk han til å apportere. Da vi kastet en pinne ut i vannet, svømte han ut og hentet den. SÅ stolt da han kom opp, men glemte helt av pinnen som ble sluppet igjen i vannkanten. Til tross for at han var en Golden Retriever, manglet han fullstendig interesse for apportering. Han løp gjerne etter baller og leker vi kastet, men hentet de sjeldent tilbake.
Livet var ikke bare lett
Livet var ikke alltid bare en dans på roser. Da vi hentet hjem Billy, var han redd for nesten alt. Biler, andre hunder, syklister, barnevogner, mannfolk, høye lyder, osv. Alt dette klarte vi å trene oss igjennom. Til og med frykten for bilkjøring ble, om ikke overkommet, så i alle fall håndterbar. Men frykten hans for “glatte gulv” ble vi aldri kvitt. Han kunne stoppe opp og fryse til, bli pinne stiv og nekte å forflytte seg over gulvet. Han brukte lang tid for å “manne seg opp” før han tok sats og spolet over gulvet med strake, spente bein, som Bambi på isen. Vi trente lenge og konsist. Leide han rundt og rundt i huset med halsbånd og kobbel i alle mulige retninger, inn og ut av alle rom. Det gikk greit å bli leid der og da, men han falt likevel tilbake i frykten så fort vi slapp båndet. Han fant etter hvert sin egen metode, der han snudde seg og rygget bakover over de “skumle” områdene. Det som likevel funket aller best, var å leie han. Billy fikk gå med et løst halsbånd på seg 24/7 slik at vi kunne ha noe å ta tak i for å leie han over gulvet. Han likte det og ventet gjerne på at vi skulle “hente” han. Selv om gulv-redselen og spolingen over gulvene som lagde dype riper i parketten var en evig frustrasjon, så var det likevel litt av sjarmen hans og noe vi alltid kommer til å huske han for.
Lett å bli glad i
Det var umulig å ikke bli glad i Billy. Alle som traff han forelsket seg i hans blide og snille vesen – med sine rare fakter og herlige personlighet. Hvordan han ble så oppspilt at han trippet med frambeina når det var tid for mat. Fikk vi besøk eller traff mennesker, logret han med hele kroppen og han lente seg inntil deg for å få kos, sånn at du ramlet bakover om du ikke var forberedt. Han la seg på rygg, gjerne oppå føttene dine når han ville ha magekos, og skulle helst sitte bamse med frambeina oppå deg for å bli klappet på brystet. Han ville så gjerne ligge i senga sammen med oss, og virkelig elsket det når han ble invitert oppi sammen med oss. Han koste seg så han gryntet og brummet av glede. Men etter 10-15 min syntes han det ble for varmt og hoppet ned på eget initiativ. Han hadde en hundeseng, men foretrakk det harde, kalde gulvet. Han elsket vinter, snø og kulde. Å brøyte seg vei gjennom snøen med snuta si var digg. Desto mer snø, desto bedre! Han var virkelig verdens enkleste hund å ha med å gjøre. Hvem som helst kunne passe han hvis vi skulle reise bort. Han hadde en kjæreste borti gata her, en New Foundlands tispe ved navn Bompi. De to var som erteris å regne. Mamman og pappan til Bompi, passet Billy i 3 uker da vi var på ferie i Spania i 2017.
Billy ble dårlig
Vi merket først at noe var galt i overgangen november/desember 2023. Vi fant en blodflekk på gulvet der Billy lå, og han hadde litt blod i pelsen. Men vi klarte ikke å finne ut hvor blodet kom fra. Vi undersøkte hele hunden fra topp til tå, men kunne ikke finne noe sår. Vi konkluderte med at det måtte være katten som hadde slaktet et dyr og lagt igjen en blodflekk som Billy hadde ligget i. Noen dager senere skjedde det igjen. Vi undersøkte han igjen, men fant fortsatt ingenting. Det var først tredje gangen det skjedde at vi oppdaget at det kom fra munnen hans. Vi bestilte en time til veterinæren. Der fikk han noe å sove på, og dyrlegen fikk åpnet munnen hans. Langt bak i munnhulen, så vi en diger kul i tannkjøttet i underkjeven. Den lå under noen tenner, og det var herfra han blødde. Vi tenkte med en gang at han nok var en betennelse. Men røntgen viste at det var en svulst. Dyrlegen henviste oss videre til veterinærhøgskolen i Ås for videre undersøkelser, da den lokale dyreklinikken ikke har utstyr for videre bildediagnostikk. I Ås tok dyrlegene CT med kontrastvæske av Billy. Både av munnen, hodet og brysthulen for å se etter spredning. Deretter tok de celleprøve og vevsprøve (biopsi) av svulsten i underkjeven. To dager før jul fikk vi svaret vi hadde fryktet. Svulsten viste seg å være ondartet (kreft) av den aller mest aggressive sorten. Kirurgen fortalte om behandlingsalternativer. For å få fjernet hele svulsten, måtte de ha amputert hele den ene siden av underkjeven til Billy. Det igjen ville føre til en rekke andre komplikasjoner. Selv om CT ikke viste tegn til spredning, er cellene så små at de ikke vil synes i det tidlige stadiet. Et annet alternativ ville vært å kun fjerne svulsten lokalt uten sikkerhetsmargin, hvilket i teorien kunne gitt han ca. 6-12 mnd’er mer å leve, men rekonvalesenstiden ville likevel vært en omfattende påkjenning for han. Det ville vi ikke utsette han for. Vi valgte å ikke gjennomføre noen av operasjonene, og behandlet bare palliativt med smertelindring så lenge vi kunne. Vi ønsket at Billy skulle få ha et så fint og behagelig liv som mulig helt til siste slutt og at vi ville la han slippe før han fikk det vondt. Vi hadde en veldig fin siste julefeiring med Billy. Han fikk sin egen julegenser, leker, godbiter og MASSE kos. Han koste seg virkelig glugg! I romjulen var han pigg og glad. Helt seg selv, leken og kosete. Ingen tegn til smerter eller ubehag. Men rett over nyåret merket vi en økning i hyppigheten av blødningene. Han blødde mer og mer, oftere og oftere. Svulsten vokste fort, og vi merket på han at han ble mer stille og mutt. Vi skjønte at han hadde vondt, spesielt om nettene – til tross for sterke smertestillende. Vi bestemte oss for å ta farvel med han 04.januar 2024. Vi kunne ikke ha ventet lenger av hensyn til Billys ve og vel. Familie og venner hadde fått beskjed om hva som skulle skje, og det ble flere tårevåte avskjeder med Billy fra våre nære og kjære. Det var både godt og vondt på samme tid å virkelig se så tydelig den påvirkningen han har hatt på familien vår – ikke bare oss to, men også våre foreldre, søsken og vennepar som har passet han. De hadde også blitt glade i han. Det var ikke bare vår hund, han var en stor del av livene til våre nære også. Det i seg selv var en trøst for oss. Vi står ikke alene i sorgen.
Et siste farvel
Torsdag 4.januar 2024 kom. Vi hadde en fin dag sammen med Billy. Solen skinte så det glitret i snøen. Vi tok med oss Billy ut på jordet nedenfor her vi bor, hvor han fikk løpe løs og leke i snøen. Vi koste oss masse sammen! Kvelden i forveien hadde han fått et deilig siste måltid med både våtfôr, tørrfôr og godbiter. Jannicke hadde tatt poteavtrykk som minne. Det har vi av alle dyra vi har hatt som har gått bort. Det var en tung og merkelig følelse å gå inn til dyrlegen. Den samme dyrlegen som tok oss imot da Billy bare var en liten valp. Billy fikk første sprøyte mens han knasket og koste seg med noen tørkede kyllingbiter. Den skulle få han til å sovne, og sovne gjorde han fort. Etter en stund skulle den siste sprøyten settes. Den som skulle avslutte livet hans. Jannicke lå på gulvet og holdt rundt Billy og nusset på hodet hans, mens hun kjente hjerteslagene fra brystkassen hans med hånda. Ole satt ved siden av. Billy sluttet umiddelbart å puste, men hjertet slo enda. Ettersom sprøyten tømte seg inn i kanylen, ble pulsen og hjerteslagene svakere og svakere. Til de til slutt ikke var mulig å kjenne. Dyrlegen lyttet på han og bekreftet at han hadde forlatt oss. Vi knakk sammen. Vi ville ikke gi slipp, men visste at dette var det beste for han. Vi visste at vi hadde tatt det riktige valget, men det gjorde likevel så forferdelig vondt. Vi brukte litt tid på å gråte sammen og klemme hverandre. Vi ga Billy vårt siste kyss farvel og dro fra veterinæren med bare halsbåndet igjen i hånda. Etterpå tok vi oss en kjøretur sammen for å klarne hodet litt. Vi trengte den tiden å summe oss på før vi skulle komme hjem til Bajas og Romeo.
Vår første hund sammen
Ingen hund i verden kan noen gang erstatte Billy. Han var vår første hund sammen og Jannickes første hund i livet. En Golden Retriever som hun alltid hadde ønsket seg. Billy ble den første, og trolig den siste, store hunden vi har. Det er mange årsaker til det, men mest av alt pga. individuelle tilpasninger. At Billy ikke har tålt den samme treningsbelastningen som Bajas og ikke har fått vært med på alt det Bajas har fått være med på har gitt oss mye dårlig samvittighet. Vi har aldri angret på valget av rase, men livet forandrer seg og behovene endrer seg. Vi har nytt tiden vi har hatt sammen med Billy, og skulle ønske vi kunne hatt mange flere år sammen. Kanskje vi en gang senere i livet får en ny Golden Retriever. Time will show. 🥰
For alltid vår godgutt
Kjære Billy vår, vi savner deg så enormt mye. Vi kan enda kjenne ditt nærvær og godhet varme i hjertene våre. Mamsen lå ved din side da du trakk ditt siste åndedrag. Hun husker godt følelsen av varmen fra kroppen din og pusten din som ble svakere og svakere. Et forferdelig vondt øyeblikk, men samtidig så takknemlig for å ha fått oppleve det. Man skal ikke unngå døden. Døden er en del av livet. Man må tillate seg å kjenne på sorgen og bearbeide den for å kunne omfavne livets lyse sider igjen og minnes livet vi har hatt sammen med glede og kjærlighet. Takk for alt du har tilført livene våre og all kjærlighet og glede du har gitt oss i de nesten 9 årene vi fikk sammen. Du var og vil alltid være en helt enestående hund, og vårt kjære pelsbarn! Vi elsker deg mer enn ord kan beskrive. Hvil i fred, løp fritt og rull deg i gresset på de evige jaktmarker. Til vi sees igjen, takk for alt kjære Billy. ❤️
