BRYLLUPSREISEN – DEL 2

KENYA SAFARI – MASAI MARA

Har du ikke lest om del 1 av bryllupsreisen (Kilimanjaro)? Klikk her for å komme til innlegget eller klikk deg inn på vår YouTube-kanal og få med deg vår opplevelse av turen opp og ned Mount Kilimanjaro!

Dag 1: Fly til Nairobi og vann-safari på Lake Naivasha

Allerede dagen etter vi kom ned fra Kilimanjaro, ble vi hentet grytidlig på morgenen (midt på natta) for å fly til Nairobi. Da vi skulle sjekke inn på Kilimanjaro flyplass, fikk vi vite at Topp Afrika kun hadde booket ett kolli bagasje til hver – enda vi ankom med to kolli hver. Dette var åpenbart en feil, siden alle andre flyreiser var booket med 2 kolli bagasje hver. Etter mye om og men, måtte vi betale for to ekstra kolli som overvekt per kilo. Dette skulle de ha betalt i Amerikanske Dollar, men de tok ikke kort. Minibanken, som var plassert på utsiden av terminalbygget, hadde kun Tanzanianske chillings. I tillegg hadde de en maksgrense for uttak som gjorde at vi måtte ta ut i flere omganger og da også betale gebyr for hver gang. Så fikk vi vekslet til dollar i exchange-luken og betalte et gebyr der også selvfølgelig. Før vi til slutt måtte inn og igjennom sikkerhetskontrollen på nytt og betale for bagasjen. Det var bare flaks at vi var såpass tidlig ute, ellers hadde vi ikke rukket flyet – vi kom fram til gaten 3 minutter før de begynte boardingen! Ustabilt nett og lite utviklede systemer i Tanzania var også årsaken til at vi ønsket å være ekstra tidlig ute. Vi fløy et lite propellfly fra Precision Air med flatt dekk på det ene hjulet og gaffateip rundt propellbladene. Det var ikke plass i hattehyllene til håndbagasjen, så de aller fleste hadde sekker og bagger på fanget. Det er vel første gang vi begge har vært genuint nervøse for å fly. Først da vi hadde landet i Nairobi etter en times tid, kunne vi igjen puste lettet ut. So far – still alive!

Vel framme på flyplassen i Nairobi, blir vi møtt av ei dame fra Topp Afrika som guidet oss gjennom flyplassen, og viste oss hvor vi skulle levere visum osv. Det sparte oss nok for mye tid og klundring. Da vi kom ut av terminalen ble vi møtt av ei ny dame, også fra Topp Afrika, med en DIGER bukett med røde roser! Hun tok oss med til bilen som ventet på oss. Det var en typisk grønn safari-Jeep som ventet på oss med sjåfør og safariguide Steve, som skulle være med oss hele uka i Kenya. Topp Afrika hadde i tillegg forberedt en kjempestor fruktkurv med vin til oss, safari-hatter og vannflasker med Topp Afrika logo, samt en stor pose med masse snacks. Litt ekstra fikk vi nok siden vi var på bryllupsreise. Snakk om eksepsjonell service!! Den dårlige starten på dagen på flyplassen i Kilimanjaro hadde blitt snudd til et utmerket førsteinntrykk av den Kenyanske gjestfriheten.

Steve kjørte oss til Lake Naivasha gjennom The Rift Valley – som er en enorm sprekk i jordskorpa som strekker seg fra Libanon i nord til Mosambik i sør. Den er så diger at man ofte ikke innser at man er nede i dalen selv når man er midt i den. Da vi kom fram til Lake Naivasha ble vi møtt av en annen safariguide som skulle ta oss og Steve med ut i båt på vann-safari. Vi var ikke helt forberedt på at vi skulle rett ut på safari uten å ha fått sjekket inn på hotellet eller skiftet først. Kameraet lå pakket ned i kofferten som var stablet bak i bilen. Vi fikk omtrent 5 min til å klæsje litt solkrem i ansiktet og ta frem GoPro kameraet før det bar ut i båten. “Sjøen” er egentlig bare en oversvømt savanne som har vært oversvømt de siste 40 årene. Vannstanden er nokså lav og man kan se trestammer stikke opp av vannet. Det yret av dyreliv og vi fikk se mange forskjellige fuglearter og flodhester. Vi var veldig trøtte etter den korte hvilken vi fikk på lodgen i Tanzania etter Kilimanjaro-ekspedisjonen, men det var veldig deilig med litt vind i ansiktet mens vannet sprutet litt opp på oss i båten. Båten stoppet ved Crescent Island, hvor vi fikk lov til å gå rundt på egenhånd på en såkalt «vandre-safari» blant ville dyr. Det var deilig å få noen minutter for oss selv og fikk se flere typer antiloper, apekatter og strutser. På veien møtte vi også en sikkerhetsvakt som ivrig fortalte oss om giftige bær og hvilken bæsj som kom fra hvilket dyr. Flodhestene så vi på litt avstand, men hyenene og pythonslangene holdt seg heldigvis borte denne dagen. Guiden fortalte oss at den største slangen på øya hadde spist en antilope tidligere på dagen, og var ikke farlig for oss de neste par dagene.

Etter safarien sjekket vi inn på Lake Naivasha Sopa Resort. Et helt fantastisk sted hvor rommene var “tomannsboliger” i runde hytter som omringet en diger grønn hage der ville dyr gikk fritt. Der var det giraffer, sebraer, flodhester, antiloper, apekatter og mange andre dyr som gikk rundt i hagen og blant hyttene. Her måtte vi gå med vakt som kunne forsvare oss mot ville dyr etter at det ble mørkt. Buffeten i restauranten hadde et enormt utvalg med masse forskjellig mat, og alt var fantastisk godt til alle måltider! Vi forelsket oss i dette stedet og har allerede bestemt at vi skal tilbake hit en gang. Det var synd vi bare skulle tilbringe én natt her, men vi var likevel spente på hva vi hadde i vente resten av uka.

Dag 2: Innsjekk på Olengoti Safari Camp, og første dag med safari på Masai Mara

Etter en bedre frokost på Lake Naivasha Sopa Resort, sjekket vi ut og startet den 8 timer lange kjøreturen mot Masai Mara, der vi skulle tilbringe resten av uka. Vi sjekket inn på Olengoti Safari Camp, et miljøvennlig glamping-hotell der rommene består av store telt innredet med møbler, elektrisitet og til og med “bad” med dobbelservant og rennende vann i krana. Innenfor et eget lite avlukke hadde de montert et vannklosett på en europall. Teltet hadde utsikt mot hagen med en elv som rant nedenfor. Selve “hotellet” bestod av et kjempetelt med lounge- og spiseområde, og utenfor hadde de også dekket på til langbord med utsikt over elven nedenfor der det bodde en stor flodhest familie. Det var en helt spesiell følelse å spise lunsj mens man skuet ned på de fredelige flodhestene som sov og purket i vannet. Etter lunsj tok Steve oss med på en liten ettermiddagstur ut på savannen for å ta en titt på dyrelivet. Vi trengte ikke kjøre langt ut for å møte på ville dyr. Over alt krydde det av alle mulige slags dyr. Antiloper, buffaloer, gnuer, sebraer og vortesvin (eller pumba som det heter på Swahili). Allerede denne første ettermiddagen fikk vi også sett vår første gepard, en løve, samt noen gribber og hyener (og noen veldig sjenerte elefanter). Dagen ble avsluttet med felles middag i hovedteltet. Veldig spesielt opplegg der alle gjestene ble plassert sammen på bordene, så det tvang oss litt til å bli kjent med noen av de andre gjestene. Alle fikk servert den samme maten. Det var 3 retter til alle måltider, så her trillet vi ut fra både frokost, lunsj og middag!

Dag 3: Heldags safari med lunsj blant apekatter

Vi startet dagen med frokost og kaffe (fra en plantasje i området) på elvebredden i selskap av gryntende flodhester som latet seg i vannkanten. Kokkene forberedte medbragt lunsj til oss for en piknik ute på savannen. For å komme til viltreservatet måtte man kjøpe billett og bli sluppet gjennom en godt bevoktet port. Dette hadde Steve i regi av Topp Afrika allerede ordnet for oss, men det ble allikevel en liten stopp i porten hver dag for å sjekke inn bilen. Ved porten stod de lokale Masai-konene med alt mulig rart av suvenirer og nips naps de prøvde å selge til turistene i bilene som ventet i kø ved porten. De konkurrerte mot hverandre og det stod gjerne 4-5 koner på hver side av bilen og stakk armene langt inn gjennom vinduet for å vise frem salgsvarene mens de høylytt prutet hverandre ned i pris for å være den som var billigst.

Vi fortsatte videre ut på safari og fikk se masse forskjellige type dyr også denne dagen. Ute på savannen var det, som tidligere nevnt, et stort “veinett” og massevis av safaribiler og jeep’er som kjørte rundt over alt. Sjåførene/guidene var alle koblet på et felles samband der de fortalte hverandre om hvor de hadde spottet spesifikke dyr så flere kunne komme å se. Området er gigantisk, så de hadde kallenavn for hvert eneste lille område. Sambandet ble brukt spesielt når de mer «spennende» dyrene ble sett, som løver, geparder, leoparder, elefanter, osv. Det kunne samle seg en lang kø av biler rundt området der dyret befant seg så alle skulle få komme til og tatt bilder. Vi måtte selvsagt holde oss i bilen og sjåførene holdt en grei avstand i respekt for dyrene. Men det virket som alle de ville dyrene var vant til at safari-bilene var rundt dem hele tiden og de brydde seg ikke nevneverdig. Av og til kunne en gepard eller løve bare tusle rett forbi bilen.

Steve tok oss med til en “rasteplass” like ved en stor elv der det oppholdt seg både flodhester og krokodiller. Der hadde vi piknik og spiste lunsj som teamet i Olengoti Safari Camp hadde forberedt. Rundt oss vrimlet det av både små vervet-aper, olivenbavianer og sebramangust. Alle var svært interessert i maten vår. Apene og bavianene var ikke redde for damer uansett hvor skremmende man kunne prøve å være, men de hadde mye større respekt for menn. Vi hadde litt frukt til overs etter lunsjen som vi delte ut til apene. De storkoste seg, og det gjorde jaggu vi og! Se mer fra lunsjen i YouTube-videoen vi har laget fra vår uke i Kenya. Etter lunsj, tok Steve oss med helt til landegrensa mellom Kenya og Tanzania, der vi nok en gang kunne “besøke” landet vi nettopp hadde vært i bare få dager tidligere. Deretter fortsatte vi safarien til vi nesten gikk tom for dagslys.

Dag 4: Varmluftballong i soloppgang, bursdag og besøk hos Masai folket

Denne morgenen stod vi opp 04:00 og gjorde oss klare for ballongsafari i soloppgang. Vi hadde gledet oss ekstra mye til denne dagen, og at Jannicke hadde bursdag gjorde dagen litt ekstra spesiell. Det var en annen sjåfør enn Steve som skulle hente oss, da dette opplegget brukte egne sjåfører. Vi ble bedt om å møte opp ca. 04:30 for å få servert kaffe og kjeks før sjåføren hentet oss 05:00. De informerte oss om at vi måtte ha på oss langbukser og jakke fordi det var “veldig kaldt”, men som Ole lærte uken i forveien så har afrikanerne en litt annen oppfatning av hva “veldig kaldt” er enn oss vikinger fra Nord. 😂 Sjåføren vår stilte derimot opp i parkasjakke og lue selv om gradestokken allerede viste over 20 grader. Da vi var framme hvor vi skulle starte ballongferden, stod det allerede massevis av luftballonger på rekke og rad langt bortover slettene. Ballongen vi skulle opp i tok opp til 16 passasjerer, pluss piloten, fordelt på 4 “rom” i kurven. Piloten, som var fra Australia, virket til å ha svært lang erfaring fra luftballong-flyvning. Han holdt også en grundig briefing og sikkerhetsinstruks i forkant. Da det var med to familier på tre personer, ble Ole og jeg “splittet” i hvert vårt rom, men heldigvis rett ved siden av hverandre. Piloten kalte det for “The honeymoon suite”. Det var en helt magisk opplevelse å se solen titte opp over horisonten, med himmelen full av fargerike ballonger og de ville dyrene som løp over savannen under oss. Det var som tatt rett ut fra Løvenes Konge – vi manglet bare bakgrunnsmusikken til “Circle of life”. Den følelsen kan faktisk ikke beskrives, det var bare så mektig og vi måtte til slutt legge fra oss kameraene for å være i øyeblikket og nyte hvert sekund. Det kom noen tårer fra konemor borti hjørnet av kurven underveis. Man kan nesten ikke la være å felle en tåre når man opplever verden så enormt vakker som den var akkurat der og da. Vi kjente begge på enorm takknemlighet for at vi fikk oppleve dette eventyret. Vi fløy både lavt over dyrene, og høyt oppe med god utsikt over savannen. Det var verdt hver eneste krone!

Alle sjåførene fulgte etter “sine” turister og visste hvilken ballong de skulle følge etter. Ballongen flyr jo bare dit vinden tar den. Etter landing stod allerede sjåføren vår og ventet på oss. Han skulle ta oss med til felles champagnefrokost. På vei til frokosten fikk han inn på sambandet at løveflokken hadde forflyttet seg til et punkt som ikke var langt unna veien dit vi skulle. Vi tok en liten omvei og fikk sett løvene på nært hold. Nå fikk vi også sett løvefar på nært hold. Om vi ikke var en del av real life Løvenes Konge oppe i lufta, så var vi det i hvert fall nå!

Da vi ankom frokosten, ble vi møtt av varme håndklær til å vaske hendene og et glass champagne. Det bugnet over av god mat i frokostbuffeten – og kokker lagde omeletter på bestilling. Under frokosten var også pilotene stasjonert med fremvisning av bilder og video som ble tatt fra ballongens fastmonterte kamera. Her fikk man tilbud om å kjøpe en minnepinne med alt innholdet, og disse minnene måtte vi selvsagt ha! To champagneglass inn i frokosten, kommer plutselig betjeningen gående på rekke og rad mens de banker på kjelelokk og synger bursdagssangen på både engelsk og swahili. En av dem kom med en bursdagskake som ble plassert foran Jannicke, før de følger opp med en «cut the cake» sang – lik den Ole fikk på Kilimanjaro. Selv Jannicke (som normalt liker litt oppmerksomhet) syntes det var litt kleint foran alle menneskene som satt der. Etter at bursdagsseansen var over og kakestykker var delt ut til alle sammen, innrømmet en av karene på nabobordet at han også hadde bursdag, men ønsket ikke at noen skulle vite det i frykt for det som nettopp skjedde med Jannicke. Lurer på hvem som sladret til Topp Afrika… 🤭

Etter frokosten ble vi kjørt tilbake til Olengoti Safari Camp av “ballong-sjåføren”. Vi kaller han det, da vi ikke fikk helt med oss hva han het. Han her snakket mye dårligere engelsk, og var en mye mer aggressiv sjåfør enn vår kjære, faste sjåfør og guide, Steve. Vi hadde på tidligere safarier erfart at en del av disse sjåfør-guidene baner seg frem over en lav sko, kjefter og smeller på andre og sniker i køene for å komme fortest frem for å vise sine turister de spennende dyra. Vi var derfor veldig takknemlig for at vår Steve ikke var sånn, men forholdt seg alltid rolig og ventet tålmodig i kø, selv om andre snek. For Steve (og oss) handlet det først og fremst om å ikke plage dyrene, samtidig som han mente at det var viktig å utdanne både de lokale og turister om de forskjellige dyrene og utfordringene deres. Han her “ballong-sjåføren” derimot, var dessverre en av de ufine, kø-snikende kjeftesmellene som skulle bane seg forbi og være først fremme. Da han stod i med det med oss baki, for å vise oss en leopard (som vi hadde sett dagen i forveien), ba vi han pent bare kjøre rett tilbake til campen. Vi ble helt brydd av oppførselen hans, selv om vi forstår at dette var hans måte å yte den beste servicen for å gi oss de beste plassene aller først. Vi nordmenn verdsetter køkultur, og hater sniking! Så her var det bare å komme seg vekk. 😬 Tilbake på Olengoti campen fikk vi anledning til å skifte og slappe litt av før vi spiste lunsj i selskap av bavianer, fugler og flodhester. Deretter tok Steve oss med ut på en ettermiddagssafari. For mens vi hadde vært i luftballong hadde en annen familie fra campen vært grytidlig ute og sett nesehorn. Nesehorn er veldig sjenerte dyr og er vanskelig å spotte. De er flinke til å gjemme seg, men akkurat den morgenen hadde en av ungene kommet vekk fra mora, så hele nesehorn-familien var ute og lette etter den. Steve tok oss med til områdene de hadde blitt spottet og kjørte rundt i store områder for å lete etter de. Vi hadde dessverre ikke like god finnerlykke. Vi setter veldig stor pris på at Steve kjørte milevis ut på savannen for å helt spesifikt lete etter disse nesehornene for oss, selv om det var litt kjipt at vi ikke fikk sett nesehorn, som er en av “the big five” (løve, leopard, nesehorn, elefant og vannbøffel). Heldigvis kunne vi krysse de andre store dyreartene av listen. OG vi fikk med oss tidenes vakreste soloppgang fra luften over savannen – DET er ikke alle forunt! Vi fikk uansett sett mange flere dyrearter enn hva som er normalt i løpet av noen få dager på safari, så vi hadde mye flaks ute på «jakt».

På vei tilbake fra safari stoppet vi innom en lokal Masai-landsby med en stamme som fortsatt lever som urbefolkningen. Vi kjørte uansett igjennom der for å komme til og fra savannen og hadde flere ganger sett litt av folkene der og barna som stadig løp etter bilen og ropte etter “chakula” som betyr mat på swahili (de trenger ikke mat – ei heller tåler de «normal» mat, men de har lært at dette er en effektiv måte å tigge penger på). Vi ble godt mottatt av Masai-høvdingen – en diger kar iført tradisjonelt Masai-antrekk som består av et rødrutete klede og masse smykker. Masaifolket har kledd seg i rødt i flere generasjoner fordi den røde fargen visstnok er avskrekkende for de ville rovdyrene. Først ble vi møtt av en voldsom introduksjon fra alle Masai mennene som klynget seg sammen mens de sang og hoppet, samtidig som de nærmet seg mer og mer. Ole måtte selvsagt være med i gjengen, men det var kun for menn. Høvdingen tok oss så med inn i landsbyen som var dekket av et høyt “gjerde” i to lag av kvister og greiner som virket som en beskyttelse mot ville dyr. Innenfor “murene” var det beskjedne små leirhytter med stråtak, og i midten lå en diger flokk kuer som var stammens stolthet. Kuer er et tegn på velstand, og desto større flokk, desto rikere er man. Stammen bar preg av særdeles gammeldagse kjønnsroller der kvinnen produserte barn, lagde mat og stelte i hjemmet, mens mennene jaktet mat, beskyttet landsbyen og passet på kuene på beitet. Guttene begynner allerede i 7-års alderen å gjete kuene alene på beite uten annet enn en pinne for å beskytte seg selv og kyrne fra ville dyr. Vi så flere ganger disse små barna alene med 50-100 kuer ute på savannen hvor løver, geparder, leoparder, hyener og andre rovdyr lurer. Vi ble litt bekymret, men de kunne berolige oss med at det hadde ikke vært ett eneste angrep på mennesker på mange generasjoner. De eldste kvinnene som ikke lenger kunne produsere barn, hadde ansvar for “fasade-arbeidet” på leirhusene, og de stod å klæsjet på en blanding av leire, vann og kumøkk opp etter veggene for hånd. I tillegg drev de med håndarbeid og lagde smykker og suvenirer som de solgte til turistene. Det var vanlig for mennene å ha mellom fire og ti koner. Høvdingen selv, som bare var 30 år, hadde foreløpig kun to koner, men var på utkikk etter sin tredje. Planen var 6-7 koner – kanskje 9. Han så med avsky på Ole som bare har én kone, uten noen planer om å skaffe seg flere! Og han virket ivrig på å kjøpe Jannicke for noen kuer, men skjønte heldigvis raskt at det ikke var så interessant med kuer i denne omgang. Ifølge høvdingen hadde Jannicke blitt en ypperlig Masai-kone. Han skulle bare ha visst!  🤣

Ole ble utfordret til å lage bål ved hjelp av to trepinner og litt tørt gress. Masai-mennene viste først hvordan det skulle gjøres, men så fort det begynte å ryke av pinnene til Ole tok de det vekk fra han og sa “nei dette får nok ikke du til!”. De prøvde å selge oss disse pinnene slik at Ole kunne øve mer hjemme, men vi har heldigvis tilgang på både lightergass og fyrstikker om det skulle knipe, så vi takket pent nei. Kvinnene i landsbyen hadde også sin egen sang de ville fremføre, og her måtte både Jannicke og de andre kvinnelige turistene være med på armbevegelsene. Etter omvisningen fikk vi gå rundt og se alt Masai-konene hadde laget og de kjempet om å selge oss ting (det er herfra de pågående salgskvinnene ved inngangsporten til savannen hører til). Akkurat her kjøpte vi faktisk noen armbånd og en trefigur av en løve. Det er ganske nytt at alle guttene i stammen får lov til å gå på skole, da dette frem til få år siden var forbeholdt barna til høvdingene i de forskjellige stammene. Nytt i fjor var at også jentene får lov til å gå på skole – og dette er noe av det inntekten fra salg av suvenirene går til (de bruker ikke penger på mat osv, da de produserer alt slikt selv). Da vi var i ferd med å gå ville høvdingen samle mennene og synge bursdagssangen for Jannicke. Nok en gang hadde Ole sladret om bursdagen til Jannicke. Og som om ikke settingen var klein nok fra før, stilte alle mannfolka seg opp i en tett ring rundt Jannicke og sang henne opp i ansiktet. Med andre ord, ikke første gangen Jannicke var klein denne dagen!

Tilbake i campen var det duket for middag. Vi kom i prat med en indisk familie ved bordet og hadde en hyggelig samtale. De skulle bare være i campen denne ene dagen, og det var de som var så heldige at de fikk sett nesehornene tidligere på dagen. En annen familie vi kom i snakk med var fra England. Vi fortalte at vi kom rett fra en uke på Kilimanjaro, og det viste seg at bestefaren til mannen i familien flyttet til Tanzania for mange, mange år siden, og at den ene isbreen på toppen av Kilimanjaro var oppkalt etter hans familie! Snakk om liten verden… Da det var tid for dessert (minner om at det fortsatt ble servert treretters til alle måltider), kom campsjef Stella og servitørene inn med bursdagskake, og gjett hva! For tredje gang ble bursdagssangen sunget for Jannicke både på engelsk og swahili. Dette var i tillegg den andre bursdagskaken denne dagen, som selvfølgelig kom sammen med nok en «cut the cake» sang. Snakk om å bli gjort stas på!

Dag 5: Flodhestfødsel og flyreise fra Nairobi til Kreta

Neste morgen sov vi litt lenger og brukte god tid på å pakke tingene våre. Det var tid for å reise fra Afrika og sette snuten mot varmere strøk (det var faktisk mye varmere i Hellas enn i Kenya på denne årstiden). Siden flyet ikke skulle gå før sent på kvelden/natten hadde vi god tid på oss. Vi var derfor helt alene på frokostbordet ved elvebredden denne sene morgenen, da alle andre var ute på safari. Mens vi koste oss med frokost og kaffe, la vi merke til at flodhestene – som vi tross alt hadde blitt litt kjent med de siste dagene, oppførte seg litt annerledes. De virket mer urolige enn vanlig, og vi tenkte det kanskje var på grunn av løve-angrepet forrige natt. Vi hørte noe voldsomt leven nede ved elven litt etter at vi lå oss for natten, men tenkte ikke så mye mer på det før neste morgen. Den ene flodhesten hadde et stygt sår på siden etter at en løveflokk tok seg inn på camp-området på natten og angrep flodhestene. De prøvde nok å få tak i en av ungene, men ble til slutt jaget vekk av de voksne flodhestene. Det ble ikke noe mat til løvene denne natten. Men det var en helt annen grunn til at flodhestene oppførte seg rart. Flere av de voksne flodhestene begynte å markere ved å “vifte” bæsjen sin med halen så det sprutet opp etter elvebredden (heldigvis ikke helt opp til der vi satt). Så samlet de seg rundt baken på den ene flodhesten, og vi trodde kanskje at det var noe brunst på gang, eller kanskje fødsel. Plutselig ser vi bakparten utvide seg på flodhesten som alle de andre fulgte etter, og den forsvant under vann. Etter ca. 2 minutter kommer en annen flodhest bort og dykker under vann med hodet og opp av vannflaten løfter den en “knøttliten” flodhest-baby!! Den dytter babyen opp på land og en etter en kommer alle de andre flodhestene etter for å hilse på den lille, og legger seg tett i tett sammen oppå strandkanten. Det var ingen andre som enn oss to som var vitne til denne fødselen. Vi sa ifra til noen av de som jobbet i campen og de sa at de hadde ventet på denne fødselen, men at det er ekstremt sjeldent å få se en flodhest fødsel da det skjer så fort og kan skje når som helst på døgnet. Ingen av de som hadde jobbet der i alt fra 5-15 år hadde noen gang fått sett det vi hadde sett. Selv ikke safari-guiden vår Steve, som har 17 års erfaring, hadde noen gang vært i nærheten av å få se noe så stort. De var veldig misunnelige på oss. FOR en opplevelse, og FOR en flaks å oppleve noe slikt til vår aller siste frokost i Afrika denne ferien!

Etter å ha sjekket ut av Olengoti Camp startet vi på den lange kjøreturen tilbake til Nairobi. På veien stoppet vi innom et kjøpesenter for å veksle litt lokal valuta til dollar (tips til Steve). Det var som å gå rett inn i en film fra 70-tallet, i mangel på en bedre måte å forklare stemningen. Det tok oss halvannen time bare å få vekslet litt valuta siden alt fortsatt gjøres manuelt. Da vi senere hadde kommet oss inn til Nairobi tok Steve oss med innom en norsk skole der vi traff de første nordmennene vi hadde sett på et par uker. Det var en norsk, kristen skole og det var rektor og ei av lærerne vi møtte utenfor. Det var dagen før skolestart, så de var i full sving med forberedelsene. De fortalte at det var totalt 30 elever på skolen og en blanding av etnisk norske, kenyanske og somaliske barn med norsk statsborgerskap som gikk på skolen. 

Vi avsluttet dagen med å shoppe litt på et flott kjøpesenter i sentrum av Nairobi, før vi spiste middag med Steve og hans kone. Han skulle bare være én dag hjemme før det var rett ut på to nye uker som safari-guide med neste gruppe turister. Han slapp oss av på flyplassen rundt midnatt, før vi fortsatte reisen videre til Hellas. Den uken kan du lese mer om i neste blogginnlegg.

Hvis du vil se mer fra vår ferie i Kenya må du veldig gjerne besøke vår YouTube-kanal. Selve videoen kan du også se i litt lavere kvalitet nedenfor, hvis du ikke har lyst til å klikke deg inn på YouTube: