BRYLLUPSREISEN – DEL 1

KILIMANJARO – TANZANIA

Da vi planla bryllupet vårt ble vi også enige om å reise på bryllupsreise rett etter bryllupet. Siden vi ikke har barn og vi likevel måtte spare masse penger til å gifte oss, var det “nå eller aldri”. Fra vi først begynte å gå ned i vekt har vi hatt et stort mål på bucketlisten, og det var å bestige Mount Kilimanjaro. Og hvilket bedre tidspunkt å gjøre det på enn på bryllupsreisen? Et litt risikabelt valg med tanke på at det aldri er noen garanti for at begge kommer seg helt til toppen. Og hvis en av oss hadde måtte gitt seg, så ville det blitt en stor nedtur for det som skulle være en drømmereise. Men vi ble vel fort enige om at den sjansen måtte vi bare ta – vi kommer kanskje aldri til å få muligheten igjen. Avtalen var at dersom én av oss måtte gi seg, skulle den andre allikevel forsøke å komme seg til toppen.

Vi booket en pakkereise gjennom reisebyrået Topp Afrika. De skreddersydde reisen for oss ned til minste detalj. Flyreise til Tanzania, sjåfør til og fra flyplassen, opphold på en luksus resort (Weru Weru River Lodge) ved foten av Kilimanjaro. Og ikke minst guidet tur på 7 dager opp til toppen av Mount Kilimanjaro med alle måltider inkludert – og 11 hjelpemannskap for kun oss to. Videre booket vi en uke i Kenya på safari med masse opplevelser, før vi avsluttet med en uke på Kreta (hvor vi selv ordnet med hotell og flyreisen hjem, da opplegget til Topp Afrika egentlig skulle ha oss til Zanzibar den siste uka. Ingen av oss hadde vært i Hellas tidligere heller, og det fristet mer med litt mer kjente omgivelser med mat og shopping etter to uker i Afrika). Det kommer mer om Kenya og Kreta i de neste blogginnleggene. Det var ikke noe problem å skreddersy en løsning som var perfekt for oss, og vi kan virkelig anbefale Topp Afrika på det sterkeste hvis du planlegger en tur til Afrika.

Vi reiste fra Gardermoen 1.august og fløy med Qatar Airways på flight QR-176 (Boeing 777), hvor vi alltid har mye fisk ombord (vi jobber begge med eksport av fisk). Det var tilfeldig at det ble denne flighten, men litt ekstra gøy for oss som er flynerder. Et gedigent fly med skjermer til hvert sete fulle av spill, filmer og underholdning. Den om lag 7,5 timer lange flyreisen til Doha gikk som en lek. Da vi gikk ut av flyet i Doha litt før midnatt slo varmen i mot oss på lik linje som når man plukker ut pizzaen fra steikeovnen litt for kjapt etter å ha åpnet døra. Det var bekmørkt ute, men allikevel over 40 varmegrader!

Etter et par timer med vindusshopping på den svært luksuriøse flyplassen gikk ferden videre på en litt mindre flymaskin til Kilimanjaro flyplass. Vel framme i Kilimanjaro ventet en sjåfør som kjørte oss til Weru Weru River Lodge, hvor vi skulle bo før og etter fjellturen mens vi oppholdt oss i Tanzania. Et fantastisk flott inngjerdet område med flotte hytter (spesielt etter standarden i Tanzania), der kun de mest velstående menneskene fra lokalbefolkningen hadde råd til å spise middag. En av kveldene var det også et helt bryllupsfølge som kom til hotellet kun for å ta bryllupsbilder på stedet. Vår første dag på lodgen ble tilbragt til avslapping og oppladning etter den lange reisen. Buffeten i restauranten på lodgen var så som så, men selv Ole fant noe han kunne spise der. Og prisene på drikkevarer var billig (etter norsk standard). Valutaen de brukte var enten tanzanianske chillings eller amerikanske dollar. Dollar var foretrukket. Alle vi har møtt i Tanzania har gitt oss en opplevelse av et helt utrolig servicenivå vi bare kan drømme om her i Norge. Det er klart de gjør litt ekstra for tips her og der, men de går above and beyond i alle ledd selv der det ikke er normalt å tipse.

Dagen etter tok vi en liten sightseeing tur inn til byen Moshi. Der fikk vi se litt mer av hvordan lokalbefolkningen lever. Selv om vi for det meste var i de litt «finere» strøkene er det etter norsk standard som ganske lav standard å regne. Tanzania er fortsatt et veldig fattig land med enormt mye korrupsjon (sjåføren ble f.eks. stoppet av politiet i en rutinekontroll hvor han på automatikk gav de en liten bunke med kontanter før han fikk kjøre videre igjen). Inne i byen sitter folk utenfor bodene sine fra morgen til kveld i håp om å selge noen varer. Det virker som om nærmest alle familier har hver sin butikk uten noe videre samarbeid eller organisering.

Senere på kvelden fikk vi besøk på lodgen av sjefsguiden som skulle være med oss opp på Kilimanjaro. Han fortalte litt om hva vi kunne forvente oss av turen, hva som skulle skje dag for dag, samt gikk igjennom pakkelisten og sjekket at vi hadde alt utstyret vi kom til å trenge. Vi hadde en stor sekk og en litt mindre sekk hver. Den store sekken inneholdt sovepose, liggeunderlag, klær og utstyr vi kom til å trenge i campen. Denne skulle hjelperne bære for oss, men de ville helst ikke at den skulle veie mer enn 15kg. Med mye kvalitetsutstyr som veier en del, hadde vi allerede presset den maksimale vekten til det ytterste. Vi bestemte oss derfor for å pakke litt mer i dagstursekkene som vi selv skulle bære, for å ikke overstige vekten hjelperne skulle bære. Dagstursekken skulle i utgangspunktet bare inneholde en camelback med tre liter vann, matpakke, førstehjelpsutstyr og ett klesskift med ekstra jakke. Men fordi vi fylte på med ekstra ting for å minimere vekten på den store sekken, betydde det at dagstursekkene bikket 10-12 kg.

KILIMANJARO DAG 1

MACHAME GATE – MACHAME CAMP

Start: Machame Gate 1800 moh
Slutt: Machame Camp 3040 moh
Høydemeter: 1250 høydemeter (med andre ord ikke mange nedoverbakker denne dagen)
Distanse: 11 km
Tid: 5 timer

Dagen startet med en tidlig frokost før vi ble hentet av teamet som skulle hjelpe oss opp og ned fjellet den neste uken. Vi var forberedt på å være en del av en større gruppe turister, da det aller meste vi har lest om turen har vært i grupper med 10-15 turister, med kanskje 60-70 mannskap. Overraskelsen var derfor stor da vi fikk vite at vi var de to eneste turistene i vår gruppe, og at alle de 11 andre på bussen fra lodgen til gaten var der kun for å hjelpe oss. Som nordmann blir man ganske brydd av slikt. 😅

Det ble en del venting da vi hadde kommet frem til startpunktet ved Machame Gate. Her må alle registrere seg inn, sekker sjekkes for våpen og andre ulovlige gjenstander (som f.eks. plastposer). Og når det er en haug av store og små grupper fra rundt omkring i verden som skal registrere seg med et svært manuelt system (ikke noe pc med fibernett der oppe akkurat), så tar det litt tid. Mens vi ventet fikk vi fylt opp drikkeblærene med vann, lagt dagens matpakke i sekken (som alltid hadde alt for mye mat), samt oppleve et lite show med en rampete apekatt. Apekatten kom luskende ovenfra, hoppet ned på bordet og røsket maten ut av hendene på ei Australsk dame som spiste lunsjen sin. Mens dama fektet etter apekatten med den ene gåstaven sin, kom en eldre mann fra Thailand til unnsetning. De fikk sammen jaget bort apekatten hele 10 meter unna maten, hvorpå mannen i fullblods Thai-aksent roper «Stupid monkey! Bad monkey! Yu betta run, FAAAT BOYY!». Både vi og et par fra teamet vårt lo så vi grein, og episoden ble en snakkis resten av uka. 😂

Vi kunne nok ikke vært mer heldig med tildelt guide for denne ekspedisjonen. Hovedguiden vår Julius White har lang fartstid som guide og har besteget Mount Kilimanjaro over 500 ganger (før han kom ut av tellingen). Han er formann i forbundet hvor alle de andre sjefsguidene på Kilimanjaro er med, og han er den aller mest erfarne fjellguiden i Tanzania. Han har vært ansvarlig for å lære opp flere hundre andre guider. I tillegg til dette har han vært i Guinness Rekordbok som «Verdens beste Tour Guide» (uansett sjanger). Absolutt alle visste hvem Julius var, og guider fra andre grupper stoppet han for å ta selfie med han. Vi så ikke så mye til Julius første dagen da han var opptatt med operasjonelle ting, samt hjalp noen av de ferskeste guidene i andre grupper med å komme i gang. Derfor startet vi første etappe sammen med den andre guiden vår, Ibrahim. Det startet ganske bratt, men på en fin og lettgått grusvei som gradvis gikk over i sti. Vi var omringet av regnskogens tette vegetasjon og fuktige klima. Vi slapp unna regn, men det var likevel lavt skydekke og fuktig i luften. En spesiell følelse å gå i en sånn type skog som er så annerledes fra de norske skogene vi ellers er vant til. Machame ruten er kjent for å være den tyngste ruten å gå – bedre kjent som Whiskey Route. Men den er også kjent for å være en av de vakreste. På denne ruten går man gjennom alle typer landskap og vegetasjoner. Machame Gate ligger for øvrig nær noen av verdens største banan- og kaffeplantasjer, som vi også passerte en hel del av på vei opp til gaten.

Den første etappen var på 11 km, med et lunsjstopp ca. halvveis. Sekken til Jannicke var veldig tung, og hun slet etter hvert med smerter i skuldrene og nakken som gikk over i hodepine. Ingen optimal start for en uke i slike høyder. Ole hjalp til og bar sekken hennes de siste kilometerne inn til campen. Da vi kom fram til campen hadde crewet allerede satt opp teltene. Vi fikk et eget telt til å sove i, et annet telt å spise i – hvor det stor tre stoler og et bord – og et lite do-telt med en porta potty inni. Crewet hadde sine egne telt som de sov i, og et eget kokketelt der de tilberedte all maten. Vi fikk umiddelbart servert varmt vann både til «washy-washy» og til te, kaffe og kakao hver dag vi kom frem til campen vi skulle overnatte i. Før middagene fikk vi som regel servert et brett med popcorn og kjeks. Mens vi ventet på at middagen skulle bli klar, pakket vi ut soveposer og liggeunderlag slik at alt stod klart til natten. Det ble tidlig mørkt, så det var ikke stort å finne på etter middag, annet enn å slappe av til neste morgen. Middagene spiste vi med vår sjefsguide Julius (derav tre stoler i matteltet). Han målte oksygennivået i blodet vårt, og briefet oss på hva vi kunne forvente på morgendagens etappe.

KILIMANJARO DAG 2

MACHAME CAMP – SHIRA CAVE CAMP

Start: Machame Camp 3040 moh
Slutt: Shira Cave Camp 3800 moh
Høydemeter: 900 høydemeter
Distanse: 6 km
Tid: 4 timer

Dag 2 ble vi vekket tidlig, og det var bare tid av veien til å pakke ned tingene våre og spise frokost. Til frokost fikk vi servert havregrøt – som var en gjenganger gjennom hele uka, ristet brød, omelett, pølser og pannekaker. Jannicke hadde lagt igjen matlysten sin ved Machame gate, så hun orket ikke å spise så mye. Ole hadde derimot fortsatt matlyst. Etter frokost fylte vi opp camelbackene våre med vann som vi puttet sportsdrikke-tabletter i for å tilføre smak men også salter for å holde oss hydrert. Så gikk ferden videre mot Shira Camp. Det var 6 km og 900 høydemeter. Allerede denne dagen fikk vi kjenne litt skikkelig på høyden. Vi fikk heldigvis lov til å flytte over litt av tingene i den store sekken til tross for vekten sånn at dagstursekkene skulle bli lettere å bære. Julius bar sekken til Jannicke så hun kunne konsentrere seg om å gå. Vi kom frem til Shira Cave camp litt før alle i crewet og ble sittende litt å vente. Selv om vi hadde gått sakte, hadde vi gått raskere enn forventet. Det var ingen andre grupper som hadde kommet opp ennå – heller ikke vårt crew som hadde de store sekkene våre. Vi hadde kommet oss over skylaget og sola var veldig intens. Jannicke slet allerede med høydesyke. Voldsom hodepine, kvalme og ingen matlyst. Men det hjalp litt på da crewet samlet seg i ring og ga oss en spesiell, afrikansk introduksjon av hver og en i crewet mens de sang og danset til oss. Etter “festen” spiste vi middag med Julius og hørte på noen av røverhistoriene hans til det var tid for å legge seg. Dette var første natten over skylaget. Vi kunne se ned til lysene i byene nedenfor – og ikke minst opp til den klareste stjernehimmelen vi noensinne har sett!

KILIMANJARO DAG 3

SHIRA CAVE CAMP – BARRANCO CAMP

Start: Shira Cave Camp 3800 moh
Via: Lava tower 4650 moh
Slutt: Barranco Camp 3940 moh
Høydemeter: 900 høydemeter
Distanse: 12 km
Tid: 7 timer

Vi startet som vanlig på dagens etappe så fort vi var ferdige med nedpakking og frokost, på det som er kjent som en av de tyngste dagene. Denne dagen har man ganske mye stigning og mange kjenner høyden på kroppen – ikke minst over Lava Tower på 4650 moh, hvor vi også spiste lunsj. Ole hadde på det tidspunktet blitt litt uvel av høyden og hadde ingen matlyst. Jannicke som derimot hadde slitt med høydesyke siden dag én, hadde for første gang på 3 dager endelig matlyst og ingen kvalme. Hodepinen var også mye bedre. Dette ga ingen logisk mening, og var helt motsatt av hvordan folk flest håndterer høydestigningen på denne etappen. Men deilig for Jannicke å endelig føle seg bedre. Etter lunsjen startet vi nedstigningen mot Barranco camp på 3940 moh. Etter hvert som vi gikk nedover begynte også Ole å føle seg bedre igjen. Vel framme i campen var det bare å pakke ut sovepose og liggeunderlag, før vi satte oss i spiseteltet og spilte litt Yatzy frem til middag. Hver kveld etter middag kom Julius med en liten dings som han satte på fingeren vår for å måle puls og oksygenopptak. Dette var for å holde en viss oversikt over hvordan kroppene våre håndterte høyden. Vi scoret langt over normalen, og hadde til og med høyere oksygenopptak enn guiden selv. Det slo også kraftig ut på konkurranseinstinktet til oss begge og vi gjorde prestisje i å ha bedre oksygenopptak enn den andre (selv om det ikke er noe man kan styre). 😂

KILIMANJARO DAG 4

BARRANCO CAMP – KARANGA CAMP

Start: Barranco Camp 3940 moh
Slutt: Karanga Camp 4060 moh
Høydemeter: 500 høydemeter
Distanse: 6 km
Tid: 4 timer

Vi våknet til en svært kald morgen i skyggen av Barranco Wall, som vi senere skulle begi oss ut på. Nok en natt preget av dårlig søvn, hodepine og pustebesvær. Det var sjelden noe problem å puste i våken tilstand, da vi var bevisst på å trekke pusten dypere for å få i oss nok oksygen i den tynne fjelluften. Men så fort vi sovnet glemte kroppene våre den nye pusteteknikken og vi bråvåknet omtrent hvert 10. minutt av at vi hev etter pusten. Men tross lite søvn var vi likevel klare for å gripe dagen og komme oss et steg nærmere det store målet. I tillegg fylte Ole 40 år, så det var bare nødt til å bli en bra dag uansett! Vi startet på dagens etappe med å klatre opp fjellveggen Barranco Wall, som også har fått kallenavnet “The breakfast killer” på grunn av at mange mister frokosten sin av høydeskrekk som følge av de bratte og luftige partiene. For oss som klatret blant annet Besseggen, Kjeragbolten og Kyrkja i fjor sommer gikk dette ganske greit for oss fjellvante nordmenn, selv om Ole som har høydeskrekk kanskje gruet seg litt på forhånd. Til tross for saktegående kø oppover var det god stemning ettersom de aller fleste følte seg pigge etter å ha sovet i «lavlandet» etter å ha vært over Lava Tower på 4650 moh dagen før. Sangen “Jambo Bwana” ble sunget igjen og igjen under hele turen og denne dagen hørte vi den ekstra mye siden mange grupper var samlet opp veggen. Vi var tidlig fremme i Karanga Camp etter det som var den enkleste etappen i løpet av hele uka. Etter å ha pakket ut sovepose og liggeunderlag benyttet vi muligheten til å tusle litt videre oppover i campen og utforske området litt på egen hånd. Vi ble bedt om å “møte opp” i spiseteltet en halvtimes tid før middag og ante ugler i mosen (ref. Oles bursdag). Inn kommer hele crewet med “Happy 40th birthday” banner, briller og kake mens de sang bursdagssang på både Swahili og engelsk. Banneren og brillene hadde Jannicke lurt med seg hele turen uten å si noe, og overleverte det til crewet tidligere på dagen. Hvordan kokken hadde klart å bake en bursdagskake med glasur, drip-kant og pynt på 4060 moh kommer for alltid til å være et mysterium! Men likevel sykt imponerende. Etter både mat og kaker og gode samtaler med Julius, tok vi kvelden.

KILIMANJARO DAG 5 & 6

KARANGA CAMP – BARAFU CAMP (DEL 1)

Start: Karanga Camp 4060 moh
Slutt: Barafu Camp 4620 moh
Høydemeter: 700 høydemeter
Distanse: 4 km
Tid: 3 timer

BARAFU CAMP – UHURU PEAK – BARAFU CAMP (DEL 2)

Start: Barafu Camp 4620 moh
Via: Uhuru Peak 5895 moh
Slutt: Barafu Camp 4620 moh
Høydemeter: 1350 høydemeter opp og ned
Distanse: 13 km
Tid: 11 timer

BARAFU CAMP – MWEKA CAMP (DEL 3)

Start: Barafu Camp 4620 moh
Slutt: Mweka Camp 3100 moh
Høydemeter: 1580 høydemeter ned
Distanse: 8 km
Tid: 4 timer

Dagen startet med en veldig kort etappe på litt i underkant av 4 km til Barafu Camp som er basecamp før toppen av Kilimanjaro (Uhuru peak). Det var dog nesten 700 høydemeter opp til Barafu Camp, så vi kjente både motbakken og høyden svært godt på denne turen. Vi kom frem til campen allerede før lunsj og hadde god tid til å hvile og forberede oss til hovedetappen opp til selve Uhuru Peak senere på kvelden. Det ble ikke mye søvn da vi både var spente på toppturen, og slet med å puste skikkelig så fort vi duppet av, så Julius anbefalte at vi like gjerne kunne starte toppturen tidlig. Vi startet på toppturen ca. 22:00. Det gikk sakte og rolig oppover og det ble etter hvert veldig bratt stigning som varte i mange timer. Det var bekmørkt og vi så kun det hodelyktene våre lyste opp. Langt nedover i bakkene så vi flere hodelykter på vei oppover. Den tynne luften var ekstremt tung å puste inn og det kjentes ut som kroppen var blytung. Musklene fungerte ikke ordentlig – og selv i så lav fart ble vi svært andpustne. Underlaget var løs grus/sand og bakkene gikk i sikk-sakk. Det kjentes ut som et evighetsprosjekt. Pausene ble hyppigere og hyppigere jo lenger opp vi kom. Vi slet begge to med balansen og det var flere ganger Jannicke nesten tippet over og Ole måtte holde tak i henne for at hun ikke skulle gå i bakken. Gradestokken krøp også nedover i løpet av natten. Camelbackene hadde fryst før vi hadde gått én time, til tross for at vi hadde isolerte slanger. Oppover det ekstremt lange og bratte henget tok også vinden seg kraftig opp da vi begynte å nærme oss skumring. Da vi endelig kom oss opp på ryggen ved Stella Point var det bare 1 km igjen til toppen. Heldigvis var det litt snillere stigning den siste biten. Da vi endelig kunne skimte det berømte skiltet på toppen av Uhuru Peak, presset tårene på. Til dels fordi vi nådde det veldig langsiktige målet vårt, og til dels fordi vi var SÅ utslitte! Det var et emosjonelt øyeblikk! Det var ca. -15 grader og sterk vind på toppen, så vi ble ikke værende lenge. På vei ned møtte vi ganske mange grupper siden vi var blant de første på toppen. Det var MANGE som hadde problemer, og flere måtte også gi opp bare noen få kilometer fra toppen. Vi “surfet” nedover på løsgrusen og tempoet gikk vesentlig fortere på tilbakeveien – heldigvis. Jannicke måtte ta det litt roligere siden det ikke var lenge siden hun hadde hatt brudd i foten, så Julius tok følge med henne mens Ole skøyt fart nedover med de to andre i crewet som hadde blitt med opp på toppen. Tilbake i basecampen fikk vi bare én time på oss til å hvile og pakke tingene våre, før vi skulle gå ca. 8 km videre nedover til Mweka camp – vår aller siste overnatting i fjellet. Første halvdel av etappen gikk i åpent landskap med ganske mye vind, mens den siste halvdelen gikk i noe som minte om sherpa trapper av litt dårlig kvalitet – som egentlig var skapt av naturen selv etter et tidligere lavautbrudd. Beina kjentes ut som Freia gelé da vi omsider kom fram til campen! Ikke så rart, da vi hadde gått totalt mer enn 2000 høydemeter opp, og nesten 3000 høydemeter ned siden forrige morgen (i fortsatt veldig stor høyde over havet).

KILIMANJARO DAG 7

MWEKA CAMP – MWEKA GATE

Start: Mweka Camp 3100 moh
Slutt: Mweka Gate 1580 moh
Høydemeter: 1520 høydemeter ned
Distanse: 9 km
Tid: 3 timer

Vi våknet etter en natt med den beste søvnen man kan forestille seg! Vi kan ikke huske sist vi sov så godt og lenge! Da vi våknet fant vi raskt ut at vi nå var tilbake i den fuktige regnskogen og at teltet vårt ikke var helt tett. Heldigvis var det den aller siste natten, så det var ingen krise at soveposer og liggeunderlag hadde blitt litt vått. De siste 8 km ned til Mweka gate gikk lekende lett og vi storkoste oss mens vi trasket gjennom den frodige regnskogen. Det var ganske gjørmete stier, men det var en annen type gjørme som ikke var like glatt som den “norske gjørma” vi er kjent med fra før. Da vi ankom gaten stod det folk klare til å vaske skoene våre – for 5 dollar hver selvfølgelig. Og som bortskjemte nordmenn flest takket vi ikke nei til det. Vi skulle uansett donere bort skoene til teamet, og ønsket ikke å gi de fra oss fulle av gjørme og støv etter turen.

Tilbake på Weru Weru Lodge, mottok vi sertifikat for vel gjennomført ekspedisjon og tok et felles bilde med hele crewet vårt. Vi overleverte også konvolutten med tipsen til crewet, samt noen sko og utstyr vi donerte bort. Deretter var det tid for en varm dusj og en iskald glass-cola. Coca Cola med sukker har aldri smakt bedre! Julius kom tilbake senere på kvelden og spiste middag med oss mens vi mimret tilbake på dagene som hadde vært. Virkelig en once in a lifetime, uforglemmelig reise! Vi er evig takknemlig for hele opplegget – fra Topp Afrika, til guiden vår Julius og crewet hans.

Etter å ha pakket om sekker og kofferter ble det et par timer powernap, før vi ble hentet midt på natten for å ta flyet tidlig på morgenen fra Kilimanjaro til Nairobi i Kenya for vårt neste eventyr. Mer om det kommer i neste blogginnlegg. Video med mer innhold fra ekspedisjonen finner du på vår YouTube-kanal.

Stay tuned for more!

Vi har også laget en video fra turen, som nå ligger på vår YouTube-kanal (litt bedre kvalitet dersom du ser den inne på YouTube, enn du får i vinduet nedenfor her).