For et par helger ble det endelig konkurranse igjen på oss begge (bedre sent enn aldri med løpsrapport si). Dette ble den første konkurransen vi deltok i siden Bislett 24 i November. Ole deltok på 50+ miles (86 km i år) versjonen som startet midnatt, natt til søndag, mens Jannicke stilte opp på 27 km løypa (de siste 27 km av 100+ og 50+ miles løypene). Ole har fått trent bra den siste tiden, men var veldig usikker på om beina kom til å tåle distansen. Jannicke på sin side testet seg for første gang siden tretthetsbruddet som har holdt henne borte fra løpingen en stund.
FORBEREDELSER
Inn mot løpet har vi gjort en del forberedelser for å kunne være klare til løpsdagen. Spesielt Ole har måtte finne ut av backup navigering da det kun var de siste 27 km som var merket, og hvordan han skulle få med seg alt det obligatoriske utstyret uten at alt lå hulter til bulter. Det er fortsatt litt for tidlig i treningsbolken til å ta en så lang tur, så det var knyttet en del spenning til hvordan dette skulle gå utover natten. Noen få gode langturer og spesifikke treninger for dette løpet har det dog blitt. Les mer om det her.
SANDE – START 23:59
Etter å ha levert bikkjene hos Jannicke sine foreldre på Veitvet kjørte vi ned til Sande i god tid før start. Vel fremme skulle vi hente startnummeret til Ole, men det nummeret var det allerede noen som hadde fått utdelt ved en feil. Det ble tatt en rask sjekk av de som gikk rundt med startnummer på og problemet ble raskt ordnet opp i. Slike småting er en av flere gode grunner til å være litt tidlig ute før start. Selv om det var kaldt å stå i bare shorts og en tynn jakke på start, visste vi at det raskt kom til å bli mer enn varmt nok. Bare 2 kilometer ut i løypa skal nemlig deltakerne opp til løypas høyeste punkt – ca. 400 høydemeter med stigning på de neste 5 kilometerne. Da startskuddet gikk dro de fleste i gruppa avgårde i høy fart. Normalt sett er det mange som åpner alt for hardt selv i så lange løp, men Ole lot seg ikke stresse da han slapp langt over halve feltet foran seg de første kilometerne på flatmark. Selv om han tok det rolig inn til bakken tok han igjen mange deltakere allerede den første kilometeren opp i motbakken. Det ble etter hvert en lang rekke med løpere hele veien opp. Litt spesiell stemning er det når man snur seg og ser en lang rekke med hodelykter i skogen midt på natta. Opp til toppen var det en gruppe løpere som hadde stukket fra resten, mens Ole var sammen med de aller første i hovedfeltet. Farten var grei helt til han møtte far Olav som heiet ca. 15 km ut i løypa. Beina var fortsatt helt fine selv om Ole var litt bekymret for om åpningen kanskje var litt hard når det skulle løpes så langt. Uansett hadde planen hele tiden vært å løpe så det kjennes “lett” ut, og ikke bry seg for mye om hva tidene på klokka sa. Gruppene ble stadig mer og mer delt opp, og Ole løp etter hvert helt alene fra ca. 25 km og frem til CP4 etter 34 km som var første matstasjon for 50+ miles løypa. Her ventet Jannicke som hjalp til med å huske hva som skulle inn og ut av sekken, samt med påfyll av drikke. Selv om det ikke var behov for hodelykta lenger, var det fortsatt så kaldt at jakke og lue ble beholdt på. Etter noen oppmuntrende ord tok han fatt på de neste 24 km til CP5.
CP4 HENGSRØD (34KM) – CP 5 TEIE (58 KM)
Det er alltid enklere mentalt å løpe slike lange distanser hvis man deler opp turen i kortere segmenter. Fra CP4 til CP5 var det “bare” 24 km, men allikevel ble distansene mentalt delt opp i f.eks. “2 km vei frem til neste kryss”, “700 meter sti ned til grusvei”, osv. Det er i alle fall ikke mentalt innafor å tenke at man har løpt 34 km og har 52 km igjen til mål – DA går man raskt på en smell med motivasjonen. Etter at det hadde gått så bra frem til CP4 var det bare å holde samme tempo videre. Ole begynte på dette tidspunktet å bli litt trøtt, og det var mye flott å feste blikket på inn mot Tønsberg. Spising og drikking gikk derfor litt i glemmeboken. Med lite mat og drikke på en så lang tur blir han kvalm. Når han blir kvalm blir det enda vanskeligere å få i seg mer mat og drikke, så det blir raskt en ond spiral. Det er fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen når man havner på etterskudd med næringen i et slikt løp. Da Ole kom inn på CP5 i 8-tiden hadde det allerede rukket å bli ganske varmt. Lue og jakke ble lagt i sekken og flaskene ble fylt opp, før det bar ut i løypa igjen. Det er ikke så mye å gjøre med kvalmen, så det er like greit å bare komme seg videre før beina stivner. Jannicke og Olav som frem til nå hadde vært support for Ole skulle om et par timer (start 10:00) løpe de samme 27 kilometerne fra Teie og inn til mål ved Verdens Ende.
CP 5 TEIE (0 KM / 58 KM) – MÅL VERDENS ENDE (27 KM / 86 KM)
På CP5 begynte hodet til Ole å surre litt. Det ble fylt opp drikke, men Ole glemte helt å få på plass flere gels. Det var fortsatt igjen noen Maurten gels som Ole ikke egentlig klarte å få ned på dette tidspunktet, men Maxim Cola-gels som fortsatt gikk greit ned glemte han å fylle opp. Allerede litt på etterskudd med næring hadde han med andre ord startet på de siste 27 km uten den ene tingen han fortsatt klarte å få i seg relativt greit. Det var bare å tvinge i seg sportsdrikke for å klare å komme seg i mål. Ole hadde med Tailwind med og uten koffein. Typen uten koffein gikk ikke ned. Typen med koffein gikk ok-ish ned. Problemet var bare at med alt for mye koffein i kroppen blir han helt shaky og uvel. Resten av løpet ble i stor grad en balansegang mellom å få i seg nok næring til å komme seg i mål, men ikke så mye av “feil” næring at det skulle gå fullstendig galt med mage og hode. Heldigvis var det to matstasjoner på de siste 27 kilometerne fra CP5 til mål, og her ble det drukket ett glass Cola samtidig som flaskene ble fylt opp med vann. Fra siste matstasjon var det 9 km til mål. Det gikk opp for Ole at ikke bare kom han til å fullføre løpet, men på en langt bedre tid enn han turte å drømme om på forhånd. Målet var å komme seg inn under 17 timer, med en liten drøm om å se 14-tallet dersom alt klaffet. Klokka og rask hoderegning viste at han kom til å komme inn litt etter 12 timer. Dette er første gangen den virkelig store mestringsfølelsen på et slikt løp har kommet – noe han egentlig forventet å få da han fullførte sitt aller første ultraløp (RPL 2022, som ble litt under par grunnet dårlig tilvenning til varmen). Tårene presset på den siste timen – spesielt da tilskuere langs løypa heiet, tok bølgen, ropte oppmuntrende ord og vinket med norske flagg. Det ble i det hele tatt en flott opplevelse på en tur som egentlig bare skulle være en langtur før sommerens egentlige mål – revansje i RPL50. Etter skadeopphold, sykdom og dårlig med langturer før SMVE var dette absolutt det beste løpet Ole har gjort til dags dato. I mål ved Verdens Ende ble han møtt av en haug av tilskuere og supportere i det flotte været. Med medaljen rundt halsen var det nå bare å nyte finværet frem til Jannicke og Olav kom i mål.
JANNICKE OG OLAV SMVE 27 KM
Jannicke var nettopp tilbake fra et langt skadeopphold grunnet to tretthetsbrudd i foten, men hadde fått ok fra idrettslegen om å prøve seg på løpet dersom alt kjentes greit ut. Hun hang seg på Olav de første kilometerne ut fra start, men han var i kjempeslag og fikk lov til å løpe avgårde. Det gikk greit med foten til Jannicke i 12-13 km før det kom en liten kjenning. Jannicke ønsket ikke å ta noen sjanser, og hun ba Ole komme og hente henne der hun kom ut av skogen etter 14 km. I etterkant har det vist seg at Jannicke fortsatt har et brudd i ene foten, og hun må dessverre holde seg borte fra løping i enda 4 uker. Årets RPL ryker derfor dessverre for henne, men det er enda viktigere å bli klar til bryllupsferien hvor den første uken blir en tur opp og ned fra Kilimanjaro. Nå har vi gått til innkjøp av ny sykkel til Jannicke, siden hun får lov til å sykle frem til foten blir løpbar igjen. Det blir nok mer sykling enn normalt for oss begge fremover.
Olav på sin side har slitt en del med rygg- og hælplager de siste årene. Det har holdt han borte fra løping selv om det har blitt veldig mange kilometer med rask gange på både lange og korte turer. Etter mye styrketrening det siste halvåret har det blitt litt og litt bedre med løpingen. Olav hadde full kontroll på tiden Ole brukte de siste 27 kilometerne og tidsmålet var dermed satt. 3 timer og 47 minutter var tiden han måtte slå. Den tiden klarte han med god margin da han etter 3 timer og 40 minutter passerte målstreken i god fart. Dette lover veldig godt for videre løp og trening. Allerede neste helg er planen at Ole og Olav skal ta alle 10 toppene i “Romerike 10 på topp” i løpet av én dag. Det blir en lang dag med mange kilometer og ikke minst høydemeter. Og deretter blir det et par uker med full fokus på restitusjon inn mot årets RPL.
SOMMERPLANER
Etter SMVE som gikk over all forventning for Ole og Olav, som samtidig endte i en massiv skuffelse for Jannicke som må ha ENDA en lang periode uten løping, er det fortsatt en del spennende planer for sommeren. Vi gifter oss 15.juli, så det går selvsagt mye tid til planlegging og forberedelser. Før bryllupet skal allikevel Ole klare å skvise inn RPL, mens det kort tid etter bryllupet blir litt over 3 uker bryllupsferie på oss. Først bruker vi halvannen uke opp og ned Kilimanjaro i Tanzania før vi flyr over til Kenya. Ole fyller 40 år halvveis opp til toppen og er greit fornøyd med at det ikke blir for mye oppstyr rundt midtlivskrisa hjemme i Norge. 😛 I Kenya blir det 1 uke med safari på oss. Jannicke har bursdag denne uken og slipper nok ikke like billig unna. På selve bursdagen skal vi fly i luftballong over steppene i soloppgang før det blir champagnefrokost rett etter landing. Den siste uka av ferien skal vi tilbringe på Kreta. Ole har allerede speidet ut noen flotte toppturer vi kan gå dersom det skulle bli for kjedelig å bare ligge på stranda. 😂 Etter ferien håper vi at begge er i form til å delta på noen flere ultraløp. Spesielt for Jannicke som på det tidspunktet fortsatt ikke har løpt noen i 2023. Uansett skal det nok bli en riktig så fin sommer for oss.
