Året 2022 er over, og vi har reflektert litt over året som har gått. Året startet optimistisk med at vi håpet vi skulle klare å trene oss opp til å kunne fullføre Romeriksåsen på langs – 50 km (RPL50). Selv med diverse skader og covid-sykdom har vi ikke bare fullført RPL50, men også løpt flere andre ultraløp i tillegg til mange flotte turer i skog og fjell som vi tidligere ikke hadde vært i stand til å gjennomføre. Vi er alt i alt godt fornøyd med året som har gått, og stolte over alt vi har klart å få til med tanke på utgangspunktet vi hadde for et par år siden. Vi ser tilbake på 2022 med mange flotte minner og gode opplevelser.

OPPTRENINGEN TIL RPL50

Årets store mål skulle være å løpe vårt aller første ultraløp, noe som kanskje var litt drøyt med tanke på at vi på det tidspunktet vi meldte oss på knapt nok hadde klart en eneste joggetur over 7-8 km. Allerede første nyttårsdag gikk vi derfor hardt til verks med vår første halvmaraton i sammenhengende jogg. Vi hadde tidligere hatt en tur i Romeriksåsen sammen med far/svigerfar Olav hvor vi såvidt også bikket samme distanse, men på den turen var det mye gåing og bildetaking også. Dette ble derfor vår første “ekte” langtur uten pauser. Les mer om turen her. Gjennom hele januar og februar hadde vi godt driv på treningen og formen begynte for alvor å bli bedre. I begynnelsen av mars fikk Jannicke sin første skade i form av et tretthetsbrudd i foten etter overbelastning. Det hadde blitt for mye løping med harde piggsko på isete underlag i løpet av vinteren. Da ble det 4 uker med alternativ trening før det ble gradvis tilvenning til løping igjen. Det ble knapp tid til å forberede seg til RPL50, men hun var fast bestemt på å gjøre alt i sin makt for å stille så forberedt som mulig uansett. Fokuset de neste par månedene var først og fremst på å ikke pådra seg noen nye skader frem til RPL50.

1. januar 2022. Vi løp rundt og rundt Nordbytjernet på Jessheim i flotte omgivelser til vi hadde passert halvmaraton distanse.
Jannicke holdt fokus på trening selv da hun måtte holde seg unna løping med brudd i foten.

Ole fikk trent godt helt frem til Romerike ultraløperklubb (RULK) hadde klubbtreff på Jessheim stadion 8.mai. Der ble det arrangert et 3-timersløp på banen, og Ole løp hele 33,15 km som han var godt fornøyd med. Les mer om 3-timers løpet her. Denne dagen løp han på seg en skade som kort forklart gjorde at muskulatur og sener i leggen strammet såpass helt ned i foten at en knokkel ble dratt ut av posisjon, som igjen gir betennelse og store smerter ved belastning over tid. Han forsøkte å løpe på det et en uke til for å se om det ble bedre, men etter tre langturer i EcoTrail Oslo løypa måtte foten både få et par uker hvilke og flere behandlinger hos fysioterapeut. Les mer om turene i EcoTrail løypa her.

Vi vurderte lenge å avlyse ferien vi hadde satt til slutten av Mai, hvor vi skulle gå opp til Preikestolen, Kjeragbolten og Trolltunga. Foten til Ole var fortsatt vond på avreisedagen, men vi bestemte oss for å teste rolig opp til Preikestolen hvor det tross alt ikke er så langt ned til bilen igjen dersom foten skulle slå seg helt vrang. Back up planen for ferien var å heller bruke god tid på severdigheter i Rogaland. Da vi kom frem til parkeringen ved foten av Preikestolen var foten fortsatt vond, men i løpet av turen ble foten gradvis bedre – og resten av ferien gikk smertefritt (bokstavelig talt). Verken Kjeragbolten, Trolltunga eller byvandring bød på flere problemer. Les mer om ferien her. Vi fikk også testet ut vårt nye GoPro kamera denne ferien. Nedenfor kan du se en video fra turen som også ligger på vår YouTube-kanal.

Dagen etter at vi kom hjem fra vestlandet løp vi gjennom første tredjedel av RPL50 løypa. Neste dag var det arrangert fellestur med RULK i samme løypa. Noen skulle løpe alle 50 km, mens andre skulle løpe første og siste tredjedel (det er bare et par km i mellom disse partiene hvis man tar korteste vei). Vi ønsket å løpe alle 3 delene i riktig rekkefølge og valgte derfor å løpe del 2 og 3 alene denne dagen, for så å være rundt noen av de andre mot slutten av turen. Dette ble vår hittil aller lengste tur med sine 35,29 km. Nå hadde vi for alvor fått troen på at det skulle være mulig å gjennomføre RPL50 tre uker senere! De neste ukene ble det for det meste korte og rolige turer med litt innslag av turorientering. Jannicke måtte nemlig lære seg å orientere før vi skulle til Sälen på familiemesterskap i orientering helgen etter RPL50. 😅 Les mer om familiemesterskapet i orientering (hvor vi gjorde det veldig bra) her.

Jannicke spurter i mål i et av de tre løpene vi løp i familiemesterskapet (to år ble utsatt grunnet Covid).

ROMERIKSÅSEN PÅ LANGS – 50 KM

25.juni var dagen vi hadde trent mot hele året. Alle forberedelser var gjort og håpet for å gjennomføre var stort da vi stod på startstreken. Det hadde i lang tid vært kjølig vær, men de siste par dagene hadde det blitt mye varmere. Gradestokken viste 27 grader i skyggen, og det var vindstille og høy luftfuktighet denne dagen – noe spesielt Ole skulle få kjenne skikkelig på. Han hadde ikke pådratt seg kramper én eneste gang på trening siden vi begynte å jogge ca. et år tidligere, men denne dagen kom de første krampene allerede etter 7 km selv om farten var lav. Han forsøkte å tøye og gå et stykke i håp om at det skulle gå over, men det ble bare verre utover dagen. Det endte med at han måtte gå med kramper i hele kroppen det aller meste av løypa – spesielt fra 1. matstasjon på 15 km og til mål. Men ja – han kom til mål – som tross alt var hovedmålet. I etterkant har vi resonnert oss frem til at han må ha vært dehydrert allerede før start. Formen var såpass god at han hadde innerst inne håpet på en bedre tid, men det er ikke så mye man får gjort når ikke kroppen stiller på lag. Derfor er han svært revansjelysten for å vise hva han klarer i denne løypa i 2023 (allerede påmeldt). Men tankene gikk raskt over i at om han klarte å fullføre løpet med SÅ store problemer allerede tidlig i løpet måtte det være mulig å stille opp også i andre ultraløp utover høsten. Mer om det senere.

For Jannicke sin del ble RPL50 en helt annen opplevelse. Hun gikk ut veldig rolig (nøyaktig som planlagt), og storkoste seg hele dagen med både godt selskap av de rundt seg og vakre omgivelser. Da hun passerte 35,30 km som nå var ny distansepers spilte hun sangen “Into the Unknown” på øreproppene, og sang og danset med – langt ute i skogen. Om noen så henne må de ha tenkt sine tanker om hvorvidt det er mentalt sunt å løpe ultraløp eller ikke. 🤣🤣 De siste par timene var formen fortsatt god. Så god at hun stadig vekk tok igjen andre løpere som hadde fått det tungt i løpet av dagen. Ikke bare slapp hun å løpe med sluttpatruljen slik hun hadde fryktet, men hun hadde over 10 løpere bak seg i mål i tillegg til en hel del som måtte gi seg underveis. Sistemann kom i mål nesten 4 timer etter Jannicke! Da hun kom i mål ble hun møtt av Ole og Olav. Det ble en emosjonell seanse der ingen helt skjønte at Jannicke som aldri har drevet med noen form for idrett nå hadde fullført et løp på 50 km på stier og grusveier! Uten sammenligning årets høydepunkt. Les mer om løpet her.

Jannicke suser over målstreken i RPL50 i ren eufori. Årets største (og livets største hittil) mål var gjennomført!
Far/svigerfar/arrangør Olav, Jannicke og Ole etter målgang. Vi var alle stolte og beveget over det vi har fått til.

INGEN HVILE GJENNOM SOMMEREN

Da RPL50 var gjennomført rettet vi umiddelbart nesa mot neste utfordring. Vi hadde allerede meldt oss på både Eidsvoll 6-timers i august og Sandefjord Backyard i oktober som skulle bli de to neste ultraløpene. Vårt nye mål var nemlig å gjøre oss fortjent til “Ultraløpsfatet” som Kondis.no selger til de som har gjennomført minst 3 ultraløp på norsk jord samme kalenderår. Det ble mange flotte turer både i skog og fjell. Blant annet forlenget vi vår vanlige “4-toppers” runde ved hytta, og dro innom 6 topper på samme tur. Den turen kan du lese mer om her. Nedenfor kan du også se en video fra den fine turen i vårt vanligste turområde når vi er på hytta.

Det er mange turmuligheter på fjellet. Her har vi filmet fra en 6-toppers tur vi var på i sommer.

I slutten av juli ble vi med Olav på et av hans prosjekter. Målet var å ta alle stolpeposter i hele Sigdal på én dag. Selv om vi endte opp med å gi oss etter 7 av 8 turer (den siste har vi tatt senere på året) endte vi opp med nesten 48 km og 2000 høydemeter, med begrenset søvn døgnet i forveien. Dette ble nok sånn sett den beste testen før Bislett 24. I Sigdal ble det mange flotte turer som frister til gjentakelse. Les mer om turen her. Vi laget en video også fra denne turen som du kan se nedenfor.

Det ble en lang dag på Stolpejakt i Sigdal. Til slutt var det nok mangelen på søvn som tok knekken på oss.

Årets sommerferie ble lagt til midten av august. I år ble hovedingrediensen fjellturer i Jotunheimen, hvor vi gikk Besseggen, Galdhøpiggen, Kyrkja (aldri igjen) og Glittertinden (med en aketur som fikk Olav til å ringe nødhjelp). At vi uten problemer kan ta slike turer er noe av det vi verdsetter mest med å være i bedre form. Etter fjellturene ble vi også med Olav på en ny stolpejakt i Sandefjord, hvor vi også løp gjennom backyard løypa vi skulle løpe i oktober. Et par dager etter turene i Sandefjord tok vi en langtur i våre lokale skoger på 40,43 km, rundt vår faste 15 km runde “Olavrunden”, bort til vår faste vinterrunde i Bokkedalen, og hjem igjen. Vi avsluttet ferien med Eidsvoll 6-timers hvor vi begge klarte distansemålene vi hadde satt oss. Les mer om ferien her.

Ole filmer på vei opp Besseggen. Det gikk tross alt greit med tanke på at vi har høydeskrekk begge to.
Noen ganger er det hardt å stå opp grytidlig for å dra på en lang fjelltur, men det er lett verdt det når man får nyte slik vakker natur. Her knipset vi et bilde av reinsdyr som krysset elven da vi var på vei opp til Glittertinden.
Her er vi alle tre etter målgang i Eidsvoll 6-timers. Olav var også med som æresmedlem.
Video fra vår tur på Besseggen. Fantastisk flott tur!
Da vi var på Galdhøpiggen tok vi den korte og trege ruta over isbreen, nettopp fordi vi aldri har gått over en isbre i taulag før. Video fra turen ser du her.
Kyrkja ble vår skumleste tur i 2022. Mye pga. sterk vind som gjorde de luftige partiene mer risikofylte enn vi var komfortable med. Vi kommer høyst sannsynlig ikke til å bestige denne igjen, selv om vi trolig kommer til å jogge forbi ved en senere anledning (vi har så smått begynt å se litt på langturer i Jotunheimen mellom de store hyttene).
Vi filmet også turen til Glittertinden. Denne turen overrasket oss positivt. En av de flotteste turene vi var på i 2022 (selv om vi skremte vettet av Olav da klokka til Ole sendte avgårde et nødsignal under aketuren).

På vei hjem til hytta fra fjellturene i Jotunheimen la vi merke til den fine veien som går østover fra foten av Bitihorn, så vi bestemte oss for å Google hvor veien endte opp. Det første som dukket opp i søket var Jotunheimveien ultra 57 km som skulle bli arrangert 1.oktober. Kort historie – vi meldte oss på. 😂 Dette så ut som et flott løp å ta i oppkjøringen til Bislett 24-timers som går i slutten av november, som vi nå også hadde klart å melde oss på. Innen vi kom til oktober hadde Jannicke pådratt seg en ny skade. Denne gangen var det strekk i hamstringen. Men siden hun likevel ble med for å heie på Ole kunne hun stille opp på 7,5 km løpet de arrangerte i nærheten av målområdet. Spesielt artig siden det er vanlig å gjennomføre dette løpet i kostyme. Ole var litt småskadet i perioden inn mot dette løpet, og slet med beinhinnebetennelse i leggene, men bestemte seg for å gi det et forsøk allikevel. Han åpnet som planlagt “rolig”, men ikke veldig rolig. Han tenkte sitt da han og én annen løper var desidert bakerst av samtlige de første 20 km. Så langt bak nestemann at de ikke så noen foran seg på de store, åpne områdene over vidda. Tankene gikk i baner av «Hadde han åpnet for rolig? Hadde han ved en feil stilt opp i en eliteklasse? Viser klokka feil km tid?» Etter ca. 21-22 km kom dagens første av to lange motbakker, og her tok de endelig igjen et par andre løpere som hadde åpnet for hardt. Ole fortsatte å jogge i de slake partiene og gå i de bratte partiene. Innen de hadde kommet seg opp på toppen hadde han løpt fra de 3 som var sammen med han inn i bakken og tatt igjen enda en løper. Herfra og inn til mål tok han igjen andre løpere jevnt og trutt. Vel i mål hadde han passert 13 løpere! Det uttalte målet var å komme seg i mål under 8 timer, men han hadde håpet på å klare rundt 7 timer. Selv i kaldt og vått vær med til tider sur vind kom han seg i mål på 6 timer og 34 minutter! Årets beste opplevelse i ultraløp for Ole. Les mer om løpet her.

Jannicke deltok på 7,5 km løpet rundt Skåbu mens hun ventet på Ole. Selvsagt i kostyme da hun så at dette var vanlig i dette løpet.
En godt fornøyd Ole krysser mållinjen etter 57 km i Jotunheimvegen ultra. Årets beste ultraløp for han, selv med betennelse i leggene.

SANDEFJORD BACKYARD

Etter Jotunheimvegen ultra var beina til Ole fortsatt vonde, nå også ned i foten slik han slet med i mai. Det ble kun rolige økter frem til Sandefjord Backyard 22.oktober. Jannicke var på vei tilbake fra skade, men ikke nok til at det var hensiktsmessig å delta i løpet. Hun dro på stolpejakt i Larvik mens Ole tok de første rundene i backyard. I utgangspunktet var det satt to mål for Ole i Sandefjord Backyard. 7 runder for å få fullført ultradistanse, eller 12 runder som var maks i dette løpet. Men grunnet skaden var det usikkert om det ble mer enn én runde. De første par rundene gikk greit selv om leggene var stive og vonde, men på runde 3 ble det skikkelig vondt under foten. Det avtok litt da farten ble satt opp på runde 4, men Ole valgte å skifte sko før runde 5 for å se om det hjalp. De neste par rundene gikk greit, og etter 7 runder var beina såpass bra at han gikk for å klare 12 runder. Men halvveis på runde 8 smalt det til i foten på nytt. Denne gangen valgte han å ikke utfordre det noe mer dersom det skulle være noe som helst mål om å stille opp på Bislett i slutten av november. Selv om dette er et format vi tror vi begge kunne gjort det ganske bra i er det egentlig ikke et format som frister oss noe særlig å stille opp i flere av (kanskje vi bruker det som en god langtur trening). Etter løpet ble det et par behandlinger hos fysio og masse hvile de neste par ukene som så ut til å hjelpe.

Ole i mål etter en av de 8 rundene han fullførte i Sandefjord Backyard. Det positive var at formen ellers kjentes bra ut selv om foten var vond.

COVID-19

10.november hadde vi begge meldt oss på Silva Nightrun som en siste litt raske hardøkt før Bislett 24. Løpet er 9,7 km i teknisk terreng rundt Sognsvann. Et par dager før løpet testet Jannicke positivt for Covid og måtte dessverre nok en gang stå over et løp. Ole hadde ingen symptomer og testet heller ikke positivt, så han valgte å stille på start. Under oppvarmingen kjentes ikke ting “riktig” ut, men det gikk greit å løpe litt allikevel. Pulsen var høy, muskulaturen kjentes ut som seig gummi og pusten var tung, uten at han tenkte noe videre over dette (sånn er det jo iblant). Denne tekniske løypa (med hodelykt i mørket) ble nok hakket verre enn normalt da det var fryktelig vått og gjørmete i løypa – noe som er en stor fordel for Ole som er tidligere orienteringsløper. Han løper jo stort sett i samme fart på tekniske stier som på asfalt. 😆 Det var ca. 600 deltakere og målet var å ende på øvre halvdel. Selv om løpet ikke kjentes spesielt bra ut kom han seg greit igjennom. Ok fornøyd tuslet han ut av målområdet med medalje rundt halsen og buljongsuppe som han tok med til Jannicke som ventet i bilen, for så å se at Thomas Alsgaard (som jo er et greit referansepunkt på god form) kom løpende inn i mål. Like etterpå annonserer speaker at “nå har det snart kommet 100 løpere i mål!”. “Hva i all verden skjedde nå!?” Tiden han løp på var ikke stort bedre enn en vanlig treningsrunde i tilsvarende terreng, så det er nok rett og slett bare enorm forskjell i hva Ole kan prestere i en slik løype kontra et veiløp når man utgangspunkt i resultatlistene. Her endte han opp på en solid 44. plass med det som skulle vise seg å være Covid-smitte også for han. Uten sammenligning årets beste løp resultatmessig, selv om det fort kunne vært enda bedre. Les mer om Sandefjord backyard og Silva Nightrun her.

BISLETT 24

Med covid-smitte og småskader i beina til oss begge så det ikke veldig lyst ut for Bislett 24. Det ble masse ro og hvile helt frem til løpsdagen 26.november. Vi følte oss begge i det minste i stand til å småjogge litt for å se hvor langt det holdt. Overraskende nok gikk det greit for oss begge i mange timer, før vi begge begynte å slite veldig med beina. Ole tok en lang pause da han passerte 100 km med skade i foten, for å ikke forlenge skaden langt ut i 2023. Det viste seg nok å være et lurt valg da han fortsatt per dags dato sliter med den samme skaden. Den siste timen ble det noen flere runder slik han til slutt endte på 105,29 km som må sies å være godkjent med den håpløse oppkjøringen.

Jannicke på sin side slet mer med covid-puls og inntak av næring utover kvelden og natta, men klarte å holde det gående hele veien (men noen pauser innimellom såklart). Hun hadde opprinnelig som mål å klare distansepers på mer enn 50 km, men da 60 og 70 km også var tilbakelagt gikk hun for å klare 80 km. Det er jo en distanse flere ultraløp har lagt seg på, og et logisk mål å sikte på. Etter å ha studert resultatlistene litt kom vi frem til at det var flere i klubben som lå mellom 80 og 85 km. Det nye målet ble å komme seg foran et par løpere i klubben rundt denne distansen. Hvit i ansiktet tuslet hun seg rundt banen mens hun støttet seg til veggen den siste timen, til hun til slutt stanset på 86,16 km! Det er mer enn godkjent etter å ha slitt av og på med skader i hele 2022 – rett ut av covid-sykdom. Med dette løpet fikk også hun endelig godskrevet sitt 3. ultraløp for sesongen, og Ultraløpsfatet kan bestilles. Dét hadde gitt uendelig høy odds for et par år siden! 😂💪🥳 Les mer om løpet her.

Det er MYE mat, drikke og utstyr som må være med på et 24-timers løp. Ole slapper av litt i stolen før løpet starter.
En siste lykke-til-klem før løpet.
Her er Ole i godt driv en gang mellom 6. og 12. time, før foten slo seg vrang igjen.
Mens Ole tok seg en lang pause utover natta holdt Jannicke det gående.
…og løpende. 💪
Her er de siste meterne fra 2022 versjonen av Bislett 24. Vi ønsker begge å prøve oss på nytt, men ikke samtidig. Det ble mye slit med å holde orden i alle sakene samtidig som vi begge løp.
Etter at klokken ble stoppet kom folk bort til oss med stoler vi kunne sitte på frem til arrangør/svigerfar/far Olav kom med målehjulet. Screenshot fra tv-produksjonen som holdt det gående hele døgnet.

PLANER FOR 2023?

Vi er begge stolte og fornøyde over hva vi har fått til i 2022, selv om det på ingen måte har gått på skinner. Planen for 2023 er først og fremst å bli skadefri slik at vi kan begynne med litt skikkelig trening igjen. Så får vi se hvor mange konkurranser det ender opp med å bli. Vi gifter oss 15.juli og reiser på nesten 4 uker bryllupsferie i august, så det er naturligvis begrenset hva vi får tid til av ultraløp før september. Ole har som tidligere nevnt et behov for å revansjere seg i RPL50, og det er primært dette han kommer til å trene mot så fort han blir skadefri (selv om han har notert seg et par andre løp før den tid dersom formen er grei). Jannicke ser an litt til, men noen løp skal det selvsagt bli også i 2023. Uansett hva det blir til av konkurranser gleder vi oss stort til å komme tilbake til trening og flotte langturer i skog og mark. Hovedmålet for 2023 må være å kunne beholde god form og helse.

GODT NYTT ÅR!

Du vil kanskje også like...

2 kommentarer

  1. Fantastisk bra jobba begge 2. Ser frem til nye blogg innlegg i 2023.

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Vi gleder oss til mange flotte opplevelser i 2023 (kanskje aller mest til bryllupet og reisen til Afrika).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *