Forrige helg var det endelig duket for årets siste store utfordring – Bislett 24 timers. Vi har begge vært småskadet en stund (Jannicke med strekk i hamstring og Ole med plantar fasciitt), og da vi i tillegg pådro oss Covid-19 halvannen uke før Bislett ble målene våre nedjustert veldig. Det å være med i 24 timer fikk være utfordring nok for i år ble vi enige om. Løpet startet lørdag 10:00 og varte til søndag 10:00.
LØRDAG MORGEN
Dagen startet med at vi kjørte bikkjene ned til Jannickes foreldre på Veitvet. Moren til Jannicke kjørte oss deretter ned til Bislett siden det er vanskelig å finne noen fornuftig parkering i området. Etter å ha rigget opp utstyret vi kom med fredag kveld og lørdag morgen ble det en liten time med avslapning før løpet startet 10:00.
Vi kjente nok ikke på samme spenningen som de fleste andre på startstreken siden vi allerede før start visste at dette aldri kom til å bli et løp opp mot maks for noen av oss. De første timene tok vi det som planlagt veldig rolig. Som ventet hadde vi høy puls etter Covid selv i lav fart. Dette var tross alt første joggeturen etter sykdommen for oss begge. Da var det med andre ord bare å fortsette det bedagelige tempoet for å ha noen som helst sjanse om å holde ut. Ole slet tidlig med gnagsår på føttene på plasser han normalt sett ikke plages av gnagsår. Derfor ble det en del stopp de første timene for å teipe og stelle med føttene for at ikke dette skulle bli helt umulig å stå på om noen timer. Jannicke på sin side hadde ingen slike problemer. Mentalt hadde vi foreløpig ingen problemer. Speaker Henning Lauridsen holdt god stemning med quiz’er, musikk og ikke minst løgner som selv en politiker hadde vært stolt av. 🤣 Hver 6. time snus løpsretningen. Ved runding (alltid rundt noen i kostyme) var det lagt opp til “Bislett Tinder Spesial” hvor single måtte holde armene nede mens de som var i (lykkelige) forhold måtte vende med armene i været. Vi måtte da selvfølgelig finne hverandre før vendingene og passere sammen med armene i været bare for å være på sikre siden. 🥰
LØRDAG KVELD
På forhånd hadde vi laget og skrevet ut et tidsskjema over hva som skulle skje når, slik at vi skulle klare å holde oversikten uten support. Etter ca. 8 timer begynte vi begge å glede oss til massasje teamet fra Klinikk Frogner skulle komme. Vi hadde nok begynt å bli litt slitne, fordi vi tenkte at når vi hadde løpt i 8 timer kom massørene, men det er jo 10 timer løping før klokka er 20:00. Det ble et par trege timer, for nå begynte nemlig beina å bli veldig stive. De av dere som leser bloggen jevnlig har nok fått med dere at oppkjøringen til dette løpet på ingen måte har vært perfekt, og som forventet ble det hardt for alt fra hoftene og ned til tærne. Matinntaket gikk enn så lenge etter planen.
Da massasje teamet endelig var på plass 20:00 satte vi oss opp i køen. Akkurat dét var det også mange andre som gjorde, så vi måtte pent vente til 21-tiden med livreddende hjelp. 😂 De siste timene hadde skaden til Ole blusset opp igjen og det var derfor føtter og legger som måtte bli fokuset i første omgang. For Jannicke var det først og fremst den vonde hamstringen som plaget henne mest. Det var med andre ord akkurat som forventet for oss begge. De 10 minuttene på massasjebenken utgjorde underverker. Vi satte oss umiddelbart opp i køen på nytt for å få en ny runde på andre problemområder om noen timer igjen. Tiden i mellom disse to turene hos massasje teamet var definitivt Ole’s beste periode i hele løpet. Farten ble satt opp og beina føltes veldig bra ut. Det var en av de lengste runners high hittil i “løpekarrièren”. Beina til Jannicke føltes også mye bedre ut, men på dette tidspunktet hadde hun begynt å slite litt med å få i seg næring. Matinntaket er noe mange sliter med på så lange løp. Etter mange timer med høy puls er det svært lite mat kroppen faktisk ønsker å ta imot. Salt potetgull virket til å hjelpe, samt varmrettene arrangøren serverte falt i smak.
NATT TIL SØNDAG
Rett etter andre vending (22:00 – 12 timer løpt) var det igjen vår tur hos massasje teamet. Denne gangen ble det fokusert på føttene til Jannicke som begynte å bli veldig vonde. For Ole var det største problemet nå pinne stive lår, samt skaden i foten som nå begynte å bli veldig vond. Massørene fikset problemområdene for begge – problemet var bare at nå hadde vi ligget i ro på benken lenge nok til at resten av muskulaturen hadde stivnet fullstendig. Ole fikk også beskjed om at skaden i foten trolig kunne bli veldig langvarig dersom han fortsatte å løpe på det, men han bestemte seg for å løpe videre og se an litt allikevel. Det tok ikke lang tid før det smalt til skikkelig i beina. Selv med mange stopp og to lange pauser med massasje lå han godt an til å klare de mest hårete målene han på forhånd hadde turt å drømme om – 150 km (merkekravet) og 161 km (100 miles). Men for å ikke gå skadet gjennom hele vinteren ble målet nedjustert til 100 km som jo også er bra med tanke på oppkjøringen til løpet, samt at dette er vårt aller første år med ultraløp. For så vidt er det også nesten vårt første år med løping i det hele tatt. Før løpet var Jannicke sitt mål nedjustert til at hun kom til å være fornøyd med ultradistanse (43 km) etter alle skadene og sykdommen. Deretter hadde det vært gøy å sette distansepers som ville kommet på 51 km. Med Jannicke sine vonde føtter og kvalme og Ole sitt veldig nedjusterte distansemål passet det derfor bra at vi gikk og småjogget sammen de neste timene. Etter noen timer med snakk om stort og smått hadde Ole passert sine 100 km. Samtidig hadde Jannicke passert både 60 og 70 km. Mens Ole rigget seg til på plassen vi hadde satt opp ved support-området tok Jannicke også en liten pause mens vi diskuterte om det var noen flere mål å strekke seg etter for Jannicke. Nå hadde det vært kjempegøy å klare 80 km, og det hadde hun god tid på å klare!
SØNDAG MORGEN
Jannicke hadde fått en ny giv da hun skjønte at 80 km var innenfor rekkevidde, og de neste timene ble hennes beste i løpet av døgnet. Mens Ole duppet av i stolen dundret Jannicke på runde etter runde. Ekstra motiverende var det når de aller fleste andre hadde fått mer enn nok og subbet beina etter seg mens de gikk rundt på banen. Da litt over 80 km var nådd ble det en liten stopp innom support området for å fortelle Ole at selveste Göran Winblad (en av de vi følger nærmest på YouTube som motiverer oss masse i treningen) løp rundt på banen og filmet løpere. Ole hadde gløttet litt på øynene de siste timene og sett en som passerte i høy fart som lignet veldig, men skrev dette på kontoen “sliten etter å ha løpt mange, mange timer” kontoen. Men det viste seg å stemme – og videoen kan du se nedenfor. Litt rart at vi blir mer starstruck av å se en YouTuber som lager løpevideoer for spesielt interesserte enn vi blir av å se filmstjerner, men sånn har i alle fall vår nye hverdag gjort oss. 😆
DEN SISTE TIMEN
Den siste timen bestemte vi oss for å ta noen siste runder mens det fortsatt var tid. Denne timen er veldig annerledes da “alle” vil tilbake ut på banen for å klare de siste kilometerne og for å ta ut de siste kreftene – og vipps er det plutselig mange løpere på banen igjen. Speakeren blir også byttet ut den siste timen. Stemningen er helt spesiell der alle er utrolig slitne men samtidig gir alt de har. Jannicke hadde satt seg et siste mål om å passere en av damene i klubben som måtte gi seg på 84 km, mens Ole hadde nesten 10 personer foran seg som hadde gitt seg på rett over 100 km. Med unntak av en svært vondt fot følte Ole seg i kjempeform denne timen. Jannicke var derimot like hvit i ansiktet som veggene på Bislett. Det var jo “bare noen timer igjen” tenkte hun i morgentimene, og hadde nok sluntret unna litt vel mye i matinntaket. Ole måtte etter hvert støtte Jannicke på ene siden mens hun holdt seg til veggen på andre siden. Da Jannicke hadde nådd 85 km (!!!) ble hun plassert på en stol i nærheten av helsepersonellet bare for å være på sikre siden. Denne halvtimen jogget/løp Ole i ring rundt de aller fleste som var ute på banen. Foten var vond – resten av kroppen var helt ok. De siste 10 minuttene ble Jannicke med igjen slik at vi kunne gå sammen den siste runden og vente på oppmåling sammen. Da en av norges beste ultraløpere, og vinner av løpet, Bjørn Tore Kronen Taranger dundret forbi runde etter runde i håp om å sette ny pers var det gåsehud over hele kroppen i det vi skjønte at han kom til å klare den magiske grensen på 260 km (!!!) i løpet av ett døgn. Alle heier på alle i dette miljøet, og det ble stor jubel rett før slutt da speaker annonserte at han passerte 260 km med under ett minutts igjen av løpet. Annette Velde Sande som vant dameklassen løp 232,717 km og klarte med det VM-kravet for kvinner. Intet annet enn utrolig imponerende av de begge! Selv om vi ikke er i nærheten av et slikt nivå føles det fantastisk bra ut for oss begge å kjenne på at vi lett kunne løpt mye lengre distanser dersom vi ikke hadde vært skadet (i lang tid for Jannicke sin del) og slitt med Covid seneffekter helt frem til løpsdagen. Ingen av oss er spesielt glade i å løpe på slikt underlag, men det er noe med revansjelysten som trigger oss. Vi MÅ tilbake for å bevise for oss selv hva vi er i stand til å klare. MEN – neste gang blir det definitivt kun én av oss som løper. Det var ganske krevende å ha med mat, drikke og utstyr til to løpere som ikke hadde dedikert support gjennom døgnet. Det er myyye mat og drikke som må klargjøres på forhånd (for ikke å snakke om vekten på det hele). Hadde vi gjort som de fleste andre hadde én av oss løpt mens den andre holdt kontroll på kaloriinntak, blandet drikke, hentet mat, hjulpet til med gnagsår, regnet på tider, osv, osv. Den av oss som føler seg mest klar neste gang er den vi satser på, så får den andre løpe neste gang igjen. Uansett skal vi begge tilbake minst én gang til. Dette har vært en real fest og på ingen måte så skummelt eller kjedelig som det høres ut som at et løp som varer 24 timer rundt og rundt på innendørsbanen på Bislett skal være.
ULTRALØPERE
Til slutt endte Jannicke offisielt på 86,158 km. Ole endte på 105,285 km. Dette er distanser vi alle forhold tatt i betraktning er svært fornøyde med. Samtidig vekker det et behov i oss for å se hva som kunne vært uten skader og sykdom tett opp mot løpet. Vi kjenner begge på en følelse av at vi hadde mye mer å gå på. Det i seg selv er helt sykt å skrive svart på hvitt med tanke på hvor vi var fysisk for et par år siden. Vi er selvfølgelig stolte over det vi har fått til! Med dette løpet har Jannicke klart kravet for å få “Ultraløpsfatet” som krever minst 3 fullførte ultraløp på norsk jord i løpet av ett kalenderår (Ole har et par løp ekstra da han har sluppet litt billigere unna skader). Nå føler vi oss ikke lenger som noen bedragere når vi jogger rundt i klubbtøyet til Romerike Ultraløperklubb – nå er vi «ekte» ultraløpere. 💪 Vi håper på mange flere gode opplevelser også neste år. Vi har allerede finpusset treningsplanen som vi skal følge slavisk gjennom vinteren. Også kan det hende at vi har sett oss ut noen spennende løp i 2023 som vi ønsker å trene mot. 😁
NYE AVISARTIKLER
Det var en journalist som fulgte noen spesielt utvalgte utøvere på Bislett dette døgnet. Norges beste kvinnelige ultraløper Therese Falk og Ivan Persson (som får mye oppmerksomhet for stuntene han prøver seg på) måtte begge gi seg etter ca. 12 timer. Da var det kun oss igjen av “de utvalgte”. Vi tipper det ble en hel del bilder av oss de siste timene som vi ikke har sett ennå. Vi linker nok til artikkelen etter hvert som det blir klart. I etterkant av løpet har vi også hatt et oppfølgingsintervju med RB som du kan lese her hvis du er RB+ abonnent.
Nå blir det en litt rolig periode fremover, før vi gradvis kommer oss mer og mer inn i det nye treningsprogrammet etter hvert som skadene blir bedre. Vi har per dags dato ingen store løp planlagt før tidligst april, så nå blir det fullt fokus på mer kontinuitet i treningen enn vi har hatt det siste året. Vi gleder oss masse til treningen fremover, og ikke minst til det kommer snø slik at vi kan løpe på de flotte vinterstiene i skogen som vi ble så glade i forrige vinter.
