ÉN UKE IGJEN TIL BISLETT 24-TIMERS

Siden forrige blogginnlegg har vi vært opptatt med både trening, konkurranse, skadeforebygging og sykdom. Det har på ingen måte vært noen optimal oppladning til Bislett 24-timers, men det tenker vi kanskje ikke er så veldig vanlig å ha når det kommer til denne hobbyen. Nå som det for alvor begynner å nærme seg årets drøyeste løpetur er vi allerede godt i gang med en del praktiske forberedelser.

SANDEFJORD BACKYARD

Som vi skrev i forrige innlegg skulle Ole prøve seg på Sandefjord Backyard. Det var knyttet litt spenning til smertene han hadde kjent i foten på trening i forkant, og allerede på runde 2 i Sandefjord stakk det til igjen.  Da farten ble satt opp et par runder gikk smertene over igjen, og 7 runder som var første målet gikk greit. Beina kjentes da såpass fine ut at han gikk for 12 runder som er maks i antall runder i Sandefjord backyard, men da det var halvannen kilometer igjen av runde 8 smalt det til skikkelig, samtidig som han kjente at betennelsen han tidligere har hatt i leggene snek seg tilbake. Da var det eneste fornuftige å gjøre å si seg fornøyd med 8 runder og heller satse på skadeforebygging inn mot Bislett 24. Fysioterapeuten mener at den stikkende smerten i foten er Plantar Fasciitt. Behandlingen og øvelsene som er gjort siden da ser ut til å fungere enn så lenge. Plantar Fasciitt er kort fortalt en betennelse i fotsålens seneplate der den fester seg til hælbenet. Hælsmerter som stråler fremover i foten. Noe positivt kom allikevel ut av dagen, og det var at da Ole gav seg etter ca. 54 km på beina kjente seg helt fin i muskulatur og ernæringsmessig. Vi krysser fingrene for at foten holder seg smertefri på Bislett (i alle fall frem til punktet hvor alt gjør vondt uansett).

SILVA NIGHTRUN OG COVID-19

Skaden til Jannicke har blitt såpass mye bedre at vi bestemte oss for å melde oss på Silva Nightrun – et løp på ca. 9,7 km i terrenget rundt Sognsvann, i mørket med hodelykt på. En siste test før Bislett med litt skikkelig innsats. Helgen i forveien jogget vi gjennom løypa i dagslys og fant raskt ut at den nok er litt mer teknisk enn Jannicke skulle ønske seg, mens den mer eller mindre er som skapt for Ole. Det var utrolig vått etter flere uker med nedbør, noe stiene (eller for det meste bekker på denne turen) bar preg av. De var tunge, våte og gjørmete. Vi forsvant ned til hofta i noen av gjørmehullene, og kryssing av den ene bekken måtte vi droppe da kloppen var helt borte under en svært stri bekk/foss. Vi krysset fingrene for litt opphold før løpsdagen, for da ville løypa fort bli veldig mye bedre. Løypa er akkurat kort nok til at farten kan holdes høy, akkurat passe lang og hard motbakke til at det blir skikkelig tungt, men mulig å komme seg over i litt fart, og såpass teknisk at mer løpssterke folk enn Ole vil slite seg mer ut i de tekniske partiene. Jannicke har vært med på nok turer i skog og mark det siste året til at heller ikke hun ville gjort seg bort her.

Et par dager før løpet testet Jannicke dessverre positivt for Covid-19 etter å ha følt seg sliten og dårlig en stund, mens Ole fortsatt både følte seg bra og testet negativt. Vi bestemte oss for at Ole skulle løpe gjennom hvis det kjentes greit ut, mens Jannicke ble med som tilskuer (enda et løp hun måtte stå over pga. noe uforutsett rett før løpet). På oppvarmingen syntes Ole at muskulaturen og pusten kjentes veldig “seigt” ut, som en stressball som sakte siger litt tilbake til sin opprinnelige form etter at man har klemt og sluppet taket. Ellers føltes det fortsatt greit ut, så han stilte seg opp i pulje 2 av 4 med planer om å åpne litt rolig. Allerede i det man er på vei ut av området rundt Sognsvann og inn på stiene ble det store køer i de trange og tekniske partiene, men han valgte å bli liggende i køen og spare krefter. Etter halvannen kilometer er det et kort veiparti hvor løpere rundt han suste forbi. De fleste av disse løperne fikk det veldig tungt rett etter veipartiet, i en 2 km lang motbakke. Ole tok i litt ekstra opp bakken for å være rundt bedre løpere i det neste tekniske partiet. Det ble nøyaktig som han trodde – de løp fra han i de lettere partiene mens Ole tok de igjen så fort det ble teknisk. Perfekt kombo for å slippe å ligge i kø i de tekniske partiene. Det ble et nytt kort veiparti etter ca. 5,5 km, men denne gangen bestemte han seg for å holde farten oppe for å fortsatt kunne ligge rundt de raskere løperne i det neste tekniske partiet. I dette siste tekniske partiet på et par km løp han forbi og fra alle som var rundt han tidligere, selv om alt kjentes seigt ut fortsatt. Flere hadde begynt å få det skikkelig tungt i det våte terrenget. Det hadde gått overraskende bra for Ole så langt. Den siste halvannen kilometeren går på grusveier tilbake til startområdet. Her klarte Ole knapt nok å holde rask treningsfart – og i alle fall ingen konkurransefart. Beina var enda seigere enn på oppvarmingen, selv uten merkbart med melkesyre. Det var bare å bite tenna sammen da den ene etter den andre passerte han i dette partiet. Men tross alt var nok disse folkene i stor grad sterkere løpere på slikt underlag uansett om formen hadde vært bedre eller ikke. Vel i mål fikk Ole på seg medaljen, og da han tuslet ut av målområdet med buljongsuppe og energidrikke i hånda kom ingen ringere enn Thomas Alsgaard løpende i mål. Han løp med datteren sin, men da skjønte Ole allikevel at han måtte ha løpt mye bedre enn han trodde. De startet i tillegg i pulje 1, ca. minuttet foran Ole’s pulje. Like etterpå annonserte speakeren at “nå har det snart kommet 100 løpere i mål.”. Ole hadde på forhånd målsetting om å være på øverste halvdel av ca. 600 deltakere og skvatt til. Hva har skjedd her? Ole endte til slutt opp på en svært solid 44. plass – rundt tiden han opprinnelig trodde han skulle klare (dette tilsvarer farten på en hard treningsøkt i tilsvarende terreng). Vi har jo visst lenge at han relativt sett er mye sterkere i teknisk terreng enn på løpbare veier og stier, men at det skulle være SÅ markant forskjell var vi ikke forberedt på. Som tidligere orienteringsløper i ungdommen sitter nok løpingen i slikt terreng langt mer naturlig enn for de som stort sett trener på asfalt. Uansett er det resultatmessig det klart sterkeste hittil i “karrieren”.

MER COVID

Noen dager senere var Ole på en langtur i nærområdet. Den turen ble den hardeste turen hittil, og den siste mila jogget han nærmest i svime i skikkelig lav fart. Jannicke var ute med hundene i området ettersom formen endelig hadde begynt å bli bedre etter Covid, og gikk sammen med Ole siste 2,5 km. Da hadde Ole 135 i puls i rolig gange mens Jannicke som normalt sett ligger litt høyere i puls lå på 90. Det ble en ny covid-test som “heldigvis” viste positivt for Covid-19. Positivt fordi hvis det ikke var sykdom hadde det vært noe alvorlig galt med formen. Det forklarer nok også den «seige» muskulaturen på Silva Nightrun. Med fortsatt noen uker igjen til Bislett 24 passet det relativt greit med en rolig treningsperiode uansett. Nå håper vi bare at vi begge er friske nok til å delta når dagen kommer. Det har gått en uke siden den dårlige langturen, og i dag var vi begge endelig på joggetur igjen. Pust og puls er bra hos begge, men vi er fortsatt litt tunge i beina. På onsdag skal vi for første gang få idrettsmassasje hos fysio. Vi håper det vil gjøre beina enda litt bedre skikket til den store utfordringen som venter. I disse dager jobber vi med å strukturere en mat og drikkeplan, samt få på plass alle de praktiske detaljene. Om noe går galt på Bislett bør det helst være pga. vonde bein. Ellers håper og tror vi at det skal være grei kontroll på resten. Uansett – vi gleder oss masse!