VI TRENER MOT ÅRETS DRØYESTE MÅL

Det begynner å nærme seg årets drøyeste prosjekt som egentlig er alt for hårete allerede første sesongen som ultraløpere, nemlig Bislett 24-timers. Her er målet ganske enkelt å løpe så langt man klarer i løpet av 24 timer, rundt og rundt på innendørsbanen på Bislett. Det er dette løpet vi først og fremst trener mot nå, siden de andre prosjektene våre for 2022 i stor grad allerede er gjennomført. 24 timer på hardt underlag blir 100% brutalt for våre bein som trives aller best på myke stier, men vi håper den gode stemningen vil hjelpe oss mentalt når vi først står i det. Både positive og negative opplevelser vet vi uansett at det blir på oss begge. Vi gjør uansett det vi kan for å bli så godt som mulig forberedt på det svært lange løpet det kommer til å bli.

JOTUNHEIMVEGEN ULTRA – 57 KM

Som vi skrev avslutningsvis i forrige blogginnlegg meldte vi oss på Jotunheimvegen Ultra som er et 57 km langt løp hvor det aller meste er på grusvei. Etter Eidsvoll 6-timers la vi derfor det aller meste av treningen til grusveier på hele eller deler av treningsøktene. Nok en gang var vi kanskje i overkant ivrige med de lange turene, for vi klarte begge å dra på oss skavanker. For Ole holdt det med et par besøk hos fysio og en uke mer eller mindre uten trening, mens Jannicke har pådratt seg en strekk i hamstring som har satt henne ute av stand til å løpe i en måneds tid – kanskje lenger avhengig av hvordan det forbedres de neste ukene. Jannicke måtte derfor dessverre stå over Jotunheimvegen Ultra, mens Ole såvidt klarte å få noenlunde smertefrie bein før løpet. Jannicke var uansett fast bestemt på å stille opp på 7,5 km løpet de hadde uten tidtagning siden det er relativt smertefritt å gå rolig. Medaljen var alt for fin til å ikke stille opp når man først hadde betalt for løpet. Og det var helt umulig for Jannicke å ikke stille opp da hun i tillegg fant ut at det var vanlig å gjennomføre 7,5 km løpet i kostyme! 😂

Ole som deltok på ultraløpet åpnet løpet nøyaktig som planlagt, i en fart som er ganske lik den han holder på halvlange treningsturer. Forhåpentligvis ville den litt rolige åpningen bety at det var krefter igjen mot slutten av løpet også. Etter å ha studert resultatlistene fra de siste årene kom han frem til at han ville være rundt midten av resultatlistene med en slik fart, som han jo ville vært veldig fornøyd med. Selv om den aller første kilometeren gikk i raskere fart enn planlagt lå han allerede her sist av samtlige som deltok i årets løp. Etter de første motbakkepartiene et par kilometer ut i løpet hadde han fått følge av ei koselig dame som var en langt mer erfaren ultraløper, men fremover var det ingen å se. Da de passerte første matstasjon etter 11-12 km så de ikke én eneste løper foran seg på de store, åpne områdene, selv om man her kunne se flere kilometer av veien fremover. Tankene begynte å gå over i banene “viser klokka riktig fart?”, “har jeg åpnet for rolig?”, “har jeg ved en feil havnet i en elite-gruppe?”. Det var en del motvind og litt nedbør over viddene som gjorde det kaldt, så Ole valgte å stole på sitt eget løpsopplegg og satset på at han ville ta igjen folk som etter hvert kom til å få det litt hardt. Det tok over 20 km før de tok igjen første paret med løpere som nok hadde åpnet litt for hardt. Her hadde de akkurat kommet til dagens nest lengste motbakke som var ca. 3 km lang. Ole følte seg fin og småjogget litt i de slakere partiene mens han gikk i de bratteste kneikene. På toppen av bakken hadde han løpt fra de 3 han startet motbakken sammen med, og tatt igjen enda en løper mot toppen av bakken. Etter et kort flatt parti på toppen var det en lang nedoverbakke til andre matstasjon. Dette var et litt vinn eller forsvinn øyeblikk da Ole valgte å løpe fra han som var sammen med han over toppen. En halvbratt bakke på hardt underlag i 2-3 km kjennes godt når man drar på litt etter 24-25 km løping. Beina var litt stive da han passerte andre matstasjon. Heller ikke her var det noe behov for å stoppe, men på dette punktet var det et par løpere som måtte gi seg. De neste 20 kilometerne gikk i småkupert og for det meste lett terreng. Her tok Ole igjen flere løpere som hadde begynt å få det ganske hardt. Beina som var stive etter den lange nedoverbakken hadde blitt bedre igjen, og da dagens lengste nedoverbakke kom fra ca. 38 – 43 km tok han sjansen på å sette litt skikkelig fart igjen. Vel nede på matstasjonen i bunn av bakken hadde han tatt igjen flere løpere de siste kilometerne. Beina kjentes ok ut da han drakk en kopp Cola på dagens eneste stopp på mat/drikkestasjon, men de som kjenner Ole vet at slike korte stopper er mer enn nok til å gi han stiv muskulatur (kanskje spesielt etter en slik fart i en lang nedoverbakke). De siste 14-15 kilometerne gikk på noen stive tømmerstokker av bein, men han klarte å tvinge seg til å jogge i de letteste partiene likevel. Også i dette partiet tok han igjen tre deltakere, før de alle skulle prøve seg de siste 3 kilometerne i bratt motbakke opp til Skåbu og målgang. Hele bakken var bratt, så det var ikke snakk om å jogge de “slake” partiene i denne bakken. Taktikken ble å gå to partier mellom brøytepinner før han jogget ett parti. En tredjedel av motbakken ble med andre ord jogget (i den grad man kan kalle det jogging), og det må sies å være en bra innsats for en som allerede hadde satt distansepers før motbakken begynte. Det uttalte målet før løpet var sub 8 timer, mens håpet var å komme seg under 7 timer på en bra dag. Ole passerte målstreken på 6 timer og 34 minutter! Knallbra tid i forhold til forventningene, selv om det trolig kunne vært en bedre tid med litt hardere åpning og litt roligere fart ned den siste lange nedoverbakken. Men man lærer så lenge man lever, og akkurat dét var også hovedmålet med denne turen. Godt fornøyd med både læring og resultat.

SANDEFJORD BACKYARD NESTE

Etter Jotunheimvegen Ultra ble fokuset endret til Sandefjord Backyard som går 22. oktober. Jannicke er fortsatt skadet og tar ikke sjansen på slike distanser så tidlig da hennes hovedmål resten av denne sesongen er Bislett 24-timers. Ole har hatt et par økter hvor han har trent helt spesifikt på backyard. Backyard formatet går ut på å løpe en 6,7 km runde som starter hver time. Er man ikke klar på startstreken neste hele time får man ikke løpe neste runde. Det har blitt testet forskjellig fart og næring. Hovedfokuset ser ut til å måtte bli så korte pauser som mulig (for å ikke bli for stiv i muskulaturen), samtidig som det er nok tid til å få i seg litt mat og drikke før neste runde begynner. “Ekte” backyard varer helt til det kun er én deltaker igjen, men i Sandefjord er det maks 12 runder (12 timer og over 80 km / 50 miles med andre ord). Målet blir først og fremst å klare 7 runder som gir ultradistanse. Hvis beina kjennes ok ut på det punktet går han for 12 runder. Alt i mellom 8 og 11 runder er egentlig uinteressant for Ole i denne sammenhengen. Først og fremst blir dette en god trening til Bislett 24. Om ikke beina kjennes bra ut før Sandefjord Backyard står også Ole over her siden hovedfokuset tross alt er Bislett 24, men planen er per dags dato at han stiller opp.

HVORDAN ØKE TRENINGSVOLUMET UTEN Å PÅDRA SEG SKADER?

…That is the question. Hver gang vi har økt volumet noe særlig over 70-80 km i uka på fast basis tidligere har vi dratt på oss skader. Ole har ved noen anledninger jobbet seg opp og forbi 100 km i uka, men denne mengden har ikke beina tålt hittil. Viljen til å trene er større enn hva beina tillater enn så lenge. I disse dager tester han ut en ny taktikk som går ut på å løpe langt flere økter, men mye kortere hver gang. Oppskriften har vært 6 km morgen og 6 km kveld alle hverdager, pluss 40 km fordelt i løpet av helgen. Det blir totalt 100 km i løpet av uka. Denne uka kjente han på en stikkende smerte i venstrefoten under oppvarming på en av øktene (som egentlig skulle blitt til bakkeintervaller siden beina kjennes bra ut), og valgte derfor å avbryte treningen og ta seg et par dager uten trening i samme slengen. Det passer for øvrig bra siden volumet ikke skal økes alt for fort fra uke til uke uansett. Håpet er at denne vondten ikke er en langvarig skade, men rett og slett bare en vondt som går over av seg selv med litt hvile. Muskulaturen trives i alle fall veldig mye bedre med denne formen for trening enn den samme distansen fordelt på 4-5 lengre økter i løpet av uka, så er det bare å krysse fingrene for at skjelett og ledd synes det samme. Bislett 24 blir det åkkesom, spørsmålet er bare hvor forberedt vi klarer å stille på startstreken.