Vi har hatt sen sommerferie, og i år har vært vår mest aktive sommerferie så langt. Vi startet vår 3 uker lange sommerferie med å reise en uke på hytta som vi brukte som base for flere fjellturer vi har på vårt skrapekart (les mer om fjellprosjektene her). I ferien har vi besteget Besseggen, Galdhøpiggen, Kyrkja og Glittertinden, samt tatt flere lange treningsturer. Ole’s foreldre ble med opp på hytta for å passe bikkjene mens vi var på tur. I samme slengen kunne Ole’s far Olav gjøre noen av sine stolpejakt turer på våre hviledager. Win-win. Selve fjellturene har vi også laget videoer av, som vi linker til lenger ned i bloggen.
BESSEGGEN
Først ut var Besseggen. Denne turen vi har både gledet og gruet oss masse til denne sommeren. Vi hadde lest oss opp på at det skulle være en kjempefin tur, men litt utfordrende over selve eggen for de med høydeskrekk, noe vi begge har. Vi startet dagen grytidlig før vi kjørte 2 timer til parkeringen ved Gjendesheim. Derfra tok vi båten som gikk til Memurubu hvor turen startet for vår del. Selve båtturen var flott nede på sjøen som minner aller mest om en av Norges dype fjorder.
Fra Memurubu var det en ganske lang og bratt stigning før vi kom opp på ryggen av fjellet. Det ble ganske tidlig flott utsikt selv om det var overskyet på morgenen, så det var enkelt å ikke tenke for mye på hvor tungt det var. På vei opp passerte vi alle som hadde overnattet på Memurubu og startet før oss, og siden vi var først i løypa fikk vi se en del reinsdyr som løp sin vei da de så oss. Minuset med å være først i løypa når det er dårlig merket er at vi ikke hadde noen rygger å gå etter. Det ble en liten bom, men heldigvis rotet vi oss ikke bort. Litt før vi kom til selve eggen hadde skyene forduftet, og vi fikk drømmevær opp eggen og resten av turen. Det ble en del klyving opp eggen (mer enn vi trodde etter å ha lest oss opp på turen), men ikke noe som var veldig teknisk krevende. Det var for øvrig veldig skummelt for oss som har høydeskrekk. Vi har etter hvert utfordret høydeskrekken vår ganske mye de siste par årene, så dette gikk også relativt greit. Minuset var at vi hadde lest og hørt på forhånd at Kyrkja som vi skulle gå senere i ferien var mye skumlere. Akkurat det satt en støkk i oss begge siden Besseggen var mer enn skummel nok for vår del. 😅
Vel oppe på toppen var vi begge lettet over å ha kommet oss over den verste biten. Herfra var det bare å nyte turen i godværet. Her begynte vi etter hvert å møte folk som gikk runden motsatt retning, og navigeringen herfra ble mye enklere både fordi vi så folk, fordi stiene var tydeligere og fordi det var bedre merket på denne siden av fjellet. De aller første møtte vi på selve eggen. Der kom det en familie (de snakket noe som hørtes Katalansk ut, så trolig fjellvante folk fra Pyreneene) ned hvor familiefaren spratt barbeint ned fjellet som en geit. Det var sykt nok i seg selv, men etter å ha sett alt steinrammelet de neste kilometerne skjønner vi ikke hvordan han kom seg så langt uten sko til å begynne med. 😮 Etter en liten pause på toppen av eggen kom vi også i snakk med en kar på godt over 80 år som kom samme veien som oss. Han hadde gått fra alle andre som var på båten sammen med oss og virket ikke det minste sliten der han gikk videre i bra fart. Samtidig som vi ble imponerte over formen hans ble vi både litt skeptiske til vår egen form, samt optimistiske for hvor lenge vi kan klare å holde oss i god form. Det var noen bratte partier ned til Gjendesheim igjen også, men hele turen gikk veldig greit uten store problemer. Alt i alt var det en veldig flott tur som vi kan anbefale til alle som orker å gå opp den første bratte bakken fra Memurubu, og som ikke har enda verre høydeskrekk enn oss. En virkelig perle av norsk naturskatt! Det er lett å forstå hvorfor denne turen er så kjent og så populær.
GALDHØPIGGEN
Grytidlig neste morgen reiste vi fra hytta for å kjøre 3,5 timer til Juvasshytta som var utgangspunkt for turen til Galdhøpiggen. Vi valgte å bli med på den korte, guidede ruta over isbreen sammen med rundt 300 andre, nettopp fordi vi ønsket å gå over isbreen. Det var første gang for oss begge. Breførerne var flinke til å informere alle om hva og hvordan ting skulle gjøres. Turen gikk som forventet veldig sakte for å få med alle, for her var det med små barn, eldre pensjonister, dårlig trente turister, idrettsfolk og alt imellom. Frem til isbreen var det snill og jevn stigning uten noen utfordringer utover at det var en del steinrammel som er slitsomt for anklene å gå i. Vel fremme ved isbreen ble det en matpause mens vi ventet på at alle skulle komme frem. Over isbreen gikk vi ca. 50 personer per taulag. Turen gikk sakte nok til at alle klarte å holde det gående hele veien uten for mange stopp, selv om det var motbakke på is og slafseføre hele veien.
Da vi hadde kommet over isbreen ble det nok en matpause mens vi ventet på at alle taulagene skulle komme seg over. Det siste strekket var ca. 1 km og 300 høydemeter, men bød ikke på så veldig store utfordringer med tanke på klyving / klatring. Oppe på toppen står det en hytte hvor man kan kjøpe noe å spise og drikke. Vi kjøpte hver vår pølse til 50 kr stykket mens vi tittet litt på utsikten som dukket opp i mellom skylagene. Som guiden sa: her stiger prisene i takt med høydemeterne (det er naturligvis ikke billig å frakte varer opp til Nordens høyeste kiosk). Etter en lenger pause på toppen tuslet vi ned igjen og ble med første taulaget tilbake over breen. Vel nede på Juvasshytta stod de og grillet pølser og hamburgere som luktet himmelsk på flere hundre meters avstand. Vi endte selvfølgelig opp med hver vår hamburger som var vel verdt pengene! 🤤 Er man norsk og glad i friluftsliv er det nesten et must å besøke denne toppen minst én gang i livet, og vi kan fint anbefale denne turen for de aller fleste med normalt god helse.
KYRKJA
Etter en hviledag på hytta med feiring av Jannicke sin bursdag, beising, soling og hyttemesterskap i Yatzy bestemte vi oss for å ta turen til Kyrkja. Kyrkja er turen vi nok har gruet oss mest til av årets prosjekter. Turen sies å være mer luftig enn Besseggen – som i seg selv var skummel nok for vår del. Vi kjørte fra hytta litt senere enn de andre turene da vi planla å starte turen fra Leirvassbu i 12:30-tiden grunnet opphold i været den tiden. Fremme på Leirvassbu var det allerede flott utsikt opp til Kyrkja og en rekke andre +2000 meters topper. Det er mye mulig vi må tilbake hit for å gå andre turer i fremtiden. 😍 Turen er i stor grad umerket, selv om deler av strekket går på rødmerket “sti” som kom og forsvant litt som en sulten nabokatt. Det var MYE steinrammel, så det ble tungt å gå opp til bunn av Kyrkja med allerede slitne bein. Den siste kilometeren opp til toppen er veldig bratt, og det er klyvepartier store deler av veien. Det er to enda luftigere heng hvor det rett og slett må klatres litt for de av oss med normalt lange armer og bein. Vi kom oss med nød og neppe forbi det første klatrepartiet i sterk vind og skjønte raskt hvorfor alle vi så denne dagen snudde lenger ned i bakken. Dette er det skumleste partiet vi har vært gjennom noensinne. Det hjalp definitivt ikke at det var storm i kastene når et feilsteg betyr den sikre død (her har det vært noen dødsfall opp gjennom årene). Da vi kom oss opp på ryggen til det neste og siste klatrepartiet opp mot toppen (vi hadde igjen kanskje 20 høydemeter til toppen) måtte vi bite i det sure eplet og benytte oss av fjellvettregel 8 som sier at “det er ingen skam å snu”. Vi var allerede usikre og stresset over at vi måtte klatre ned igjen der vi akkurat hadde klatret opp, så tanken på å klatre opp et enda skumlere og smalere parti i veldig sterk vind føltes rett og slett ikke trygt denne dagen. Det var nok trolig ingen på toppen akkurat denne dagen, i alle fall ikke som vi så før eller etter oss de timene vi hadde utsikt opp til toppen. Vi som koser oss mest på flotte fjellstier i duvende terreng ønsker oss på ingen måte tilbake til denne toppen hvor det totalt ble litt over 10 km tur/retur. Mesteparten gikk i steinrammel, mye var litt skummelt, og noe var veldig skummelt. Utsikten var det heldigvis ingenting å utsette på. 😂
GLITTERTINDEN
Det siste fjellprosjektet denne ferien var Glittertinden. Grunnet dårlig værprognoser rundt Glittertinden reiste vi hjem fra hytta et par dager tidligere i stedet for å gå denne turen uten utsikt. Etter en dag hjemme endret værprognosen seg til det bedre igjen et par dager senere, så vi reiste hjemmefra neste kveld for å overnatte på Randsverk camping som ligger like ved innkjøringen mot Glitterheim. Flott campingplass med fin lokasjon for fremtidige turer. Tidlig neste morgen kjørte vi opp til parkeringsplassen på grensen til nasjonalparken hvor vi leide sykkel og syklet de neste 7 kilometerne inn til Glitterheim hvor selve toppturen starter. Vi leide et par rumpeakebrett som vi skulle bruke til å ake over isbreen på vei ned igjen. Turen fra Glitterheim går på en blanding av stier, steinur, snø og is hele veien opp til toppen. Litt oppe i bakken begynte vi å ta igjen folk som hadde overnattet på Glitterheim og startet turen tidligere på morgenen, så på denne turen hadde vi noen rygger å navigere etter første halvdelen. Her var det også bedre merket enn på de forrige turene. Det er ingen krevende partier med klyving eller lignende – her kommer alle i normalt god form seg greit opp. Utsikten på toppen er helt utrolig. Her ser man veldig langt i alle retninger. Det var litt ekstra gøy å se og kjenne igjen de andre toppene i området vi hadde vært på tidligere i ferien.
På vei ned skulle vi som nevnt ake over en isbre (som nå på sommeren var to partier ettersom et lite parti i midten hadde smeltet). Aketuren sparte de litt slitne beina for noen kilometer med tråkking i steinur, noe vi satte stor pris på denne dagen. Vi fikk god fart nedover og det var kjempegøy selv om det var fryktelig vondt i halebeinet der vi hoppet og spratt nedover den hardpakkede snøen som så litt ut som vannet på sjøen en litt vindfull dag. I dagene etter turen hadde vi begge blåmerker nedover hele skinka, så resten av baken fikk seg også en trøkk. Vi har i skrivende fortsatt vondt for å sitte skikkelig et par uker etter denne turen, så du kan tenke deg at det var deilig å sykle de 7 kilometerne tilbake fra Glitterheim til parkeringen igjen. 😂🤣
Etter aketuren hadde klokkene til oss begge forsøkt å sende ut nødvarsel siden klokkene trodde vi ble tatt av et snøras eller lignende (det ble jo mange høydemeter ned i langt større fart enn normalt). Jannicke oppdaget det i tide og rakk å stoppe varselet. Ole så ikke at varselet allerede var sendt før aketuren var over, og da var det fortsatt et par timer til vi var tilbake noe sted med mobilsignal for å varsle far Olav om at det ikke var noen fare med oss. Men det visste jo selvsagt ikke han, og da han i tillegg så at LiveTrack hadde stoppet – for det gjør den så fort nødvarsel blir sendt ut med GPS koordinater og det hele – kontaktet han politiet som igjen kontaktet Glitterheim for å se etter oss. Han så også på GPS sporet at vi tok en annen rute ned enn vi gjorde opp, og på Google Earth ser området svært farlig ut (selv om det i realiteten ikke var så veldig skummelt akkurat der vi aket), som igjen forsterket mistanken om at vi hadde forvillet oss utfor en skrent eller lignende. Det ble nok et par lange timer på Ole’s foreldre der de trodde det hadde gått skikkelig galt med oss før noen fra Glitterheim fikk sett oss gjennom kikkerten og varslet om at vi var på vei tilbake i god form. Først da vi hadde vært en halvtime i bilen på vei ned i “lavlandet” igjen fikk vi ringt Olav som fortalte om hele sirkuset vi hadde satt i gang. Vi hadde jo hatt det kjempegøy, men det hadde ikke han. 😅
Turen anbefales på det sterkeste dersom du ønsker en rolig stigning med enormt flott utsikt på toppen og en bonus aketur ned igjen (men husk å stoppe klokka før du aker). Dette var nok den flotteste turen i ferien for vår del, tett etterfulgt av Besseggen som var mer spektakulær men litt mer krevende men noen klyvepartier osv. Galdhøpiggen var også en flott tur hvor vi mest av alt fikk testet tålmodigheten i svært lav fart. Kyrkja snakker vi ikke om, haha. Den turen var langt utenfor vår komfortsone, og definitivt ikke en tur vi ønsker å ta igjen. Men om du liker å fly med vingedrakt passer kanskje denne toppen for deg. 😋
MENGDETRENING OG ULTRALØP
Som nevnt tidligere var det meldt dårlig vær på Glittertinden som gjorde at vi utsatte turen noen dager. Da ble det tid for at Ole kunne teste seg i en av våre vanligste treningsrunder når vi er på hytta. Runden går over 4 relativt små fjelltopper (i alle fall sammenlignet med de andre toppene denne ferien) og er ca. 15 km lang. Målet var å komme seg under 2 timer, som ville ha kuttet persen fra 2021 med tre kvarter. Formen er helt klart blitt bedre det siste året med mye trening, for tiden ble til slutt 1 time og 52 minutter i kupert og til tider litt teknisk terreng.
Ellers i ferien har vi fått tatt flere flotte langturer på 20-40 km både på stolpejakt med Olav og på nye stier og veier lenger inn i skogene der vi bor, samt trent litt mer spesifikt for Sandefjord Backyard som vi skal løpe 22. oktober. Vi løp også gjennom løypa da vi allikevel var i området på stolpejakt. Aller siste dag i ferien løp vi vårt andre ultraløp noensinne – Eidsvoll Verk 6 timers. Målet til Jannicke var 43 km for å få godkjent som ultraløp, og Ole hadde som mål å klare 50 km. Vi klarte begge målene våre som vi er veldig fornøyde med å ha fått til uten å ødelegge oss helt. 6 timer på asfalt er jo tross alt litt hardt for beina våre når vi stort sett alltid trener på stier og mykt underlag. Nå har vi fullført to av to ultraløp så langt. Nå må vi bare klare å fullføre minst ett av de siste tre ultraløpene vi er påmeldt ut året for å få godkjent for “ultraløperplaketten” (må ha minst tre fullførte ultraløp samme kalenderår).
På tur til og fra toppturene i ferien passerte vi over Valdresflye flere ganger. I ren nysgjerrighet måtte vi Google hvor Jotunheimvegen endte opp, som starter like nedenfor Bitihorn. Noe av det første som dukket opp i søket var et ultraløp på 57 km som går 1. oktober, fra Bygdin nedenfor Bitihorn til Skåbu. Hele turen går i flotte omgivelser i lettløpt terreng, med unntak av siste 3 km som er sammenhengende motbakke med 10% stigning. Lang historie kort: vi er nå påmeldt Jotunheimvegen ultra som blir vår neste konkurranse. 😁 Vi gleder oss masse, og vi har allerede begynt å legge flere av treningsøktene på grusvei da dette løpet i all hovedsak går på grusvei.
Da gjenstår det bare å holde seg skadefri fremover slik at både treningen og konkurransene som kommer fremover går så smertefritt som mulig.
