Lørdag løp vi begge vårt livs første ultraløp – Romeriksåsen på Langs 50 km. Det er dette løpet vi har trent spesifikt frem mot i over et år, og som har vært hovedmotivasjonen for å trene de dagene vi ikke egentlig har hatt så lyst til å forlate den myke og gode sofaen. Løpet har vi planlagt ned til minste detalj og vi føler vi har vært så forberedt som vi kunne få blitt, selv om vi har hatt litt forskjellige ambisjoner med selve løpet.

Klare til start.

Ole’s løp

Det var Ole som for et år siden først sa han hadde lyst til å prøve seg på et ultraløp, og da med tanken om at hvis vi trente målrettet det neste året ville det være mulig å komme seg rundt sammen med sluttpatruljen på ca. 12 timer. Etter hvert som året har gått og treningen har gitt langt bedre form enn antatt har også målet blitt stadig høyere. Ole er en som liker å sette seg mål som er mulige, men vanskelige, å oppnå. I løpet av det siste året med trening har målet gått fra å kunne fullføre løpet, til å klare det under 10 timer, til å klare det under 8 timer, til å klare det under 7 timer. Og formen er definitivt god nok til å klare denne løypa på 6 timer og 59 minutter (eller raskere) dersom alt klaffer. Men hovedmålet har uansett hele veien vært å kunne fullføre – noe som var 100% utenkelig bare for halvannet år siden. Den gangen hadde INGEN trodd oss om vi sa vi skulle stille opp i et ultraløp og attpåtil klare å gjennomføre.

Inn mot løpet har det vært stort fokus på riktig kosthold, nok søvn og riktig mengde trening (vi har trappet ned gradvis de siste ukene). Ole har flere ganger på trening dratt på lange løpeturer med for mye væske i kroppen og ønsket ikke å løpe med skvulpende og vond mage på løpsdagen. Akkurat dette var den største (eneste?) feilen som ble gjort inn mot dette løpet, og det var dessverre også en stor feil når værmeldingen sa 27 grader og høy luftfuktighet. Siden han aldri har slitt med kramper på verken harde intervalløkter eller på langturer var overraskelsen stor da han helt ut av det blå allerede etter 7,5 km fikk de første krampene i beina. Tempoet som allerede var mer enn sakte nok ble redusert til stort sett bare gange, en ekstra salttablett ble inntatt og det ble drukket enda litt mer sportsdrikk enn normalt. Håpet var at kroppen skulle få hentet seg inn litt ved å ta det rolig en periode. På første matstasjon etter 15 km var allerede 2,5 liter væske (2 x 0,5 liter flasker foran og 1,5 liter i blære på ryggen som backup) drukket opp selv om den opprinnelige planen var å ha drukket ca. 1 liter på dette tidspunktet. Det ble drukket noen kopper med sportsdrikke og Cola. Både flasker og drikkeblære ble fylt opp før han tuslet videre. Selv i gåfart allerede etter 17-18 km  bikket pulsen ofte over 170 (i slik fart ville den normalt vært under 100). Jogging var det bare å glemme da 100 meter jogg førte til stor svimmelhet og enda større kvalme. Pulsen spratt rett opp, langt inn i rød sone allerede etter 20 sekunder med rolig jogg. Uavhengig av pulsen var det heller ikke mulig å trekke pusten skikkelig. Dette problemet med å trekke pusten satt i helt til onsdagen etter løpet, og var nok et resultat av at lungene også var helt dehydrert. Så da var det bare å fortsette med den rolige gangen og håpe at det skulle bli litt bedring med godt væskeinntak og salttabletter. Selv med det rolige tempoet ble nok en gang 2,5 liter væske drukket helt opp før andre matstasjon på 33 km. Her ble det en lenger pause med litt tøying og et par ekstra kopper med drikke før han på nytt tuslet avgårde med nye 2,5 liter væske i sekken. Krampene hadde på dette tidspunktet kommet og gått allerede i 3-4 timer og kroppen begynte å få det skikkelig vondt. Men selv om han tenkte tanken på å bryte ved andre matstasjon var det aldri egentlig aktuelt å bryte dette løpet dersom ikke livet stod på spill.

Dette bildet ble tatt etter ca. 9 km. Da hadde allerede de første krampene kommet og gått, men det var fortsatt mulig å småjogge litt innimellom.

Med 10 km igjen til mål ble det et par ekstra stopp da svimmelheten tok helt overhånd. Synet gikk nesten i svart og krampene kom helt opp i skuldre, fingre, kjeven, osv. En liten pause gjorde det mulig å tusle videre, men i enda roligere tempo. Nå snakker vi 14-15 minutter på kilometeren bare for å ikke kollapse. Energinivået var helt fint selv om det var vanskelig å få i seg noe spisbart de siste par timene, men kroppen ville bare ikke samarbeide hvis farten ble satt opp. Det ble vurdert å legge seg ned en halvtime da det var igjen 2 km av løpet, men klokka viste at det akkurat ville være mulig å komme seg inn under 9 timer dersom han bare fortsatte å bevege seg. Halvannen kilometer før mål ble han møtt av løpsleder og far Olav som han gikk sammen med siste biten inn til mål. Det hjalp å få noe annet å tenke på, og den siste kilometeren inn til mål gikk mye bedre.

Tiden i mål ble 8:57:03. Det var et lite antiklimaks at det ble såpass langt unna målsettingen, men samtidig en liten seier å komme seg inn under 9 timer når ting ble som de ble. Den aller største seieren her var uansett å klare å fullføre 50 kilometer i terrenget på en så varm dag når problemene begynte å melde seg allerede før timen var gått. Her har det vært kjemping i over 8 timer med kramper, vanskeligheter med å trekke pusten, svimmelhet og kvalme. Med det tatt i betraktning er dette fortsatt et løp han er stolt over å ha gjennomført. Totalt ble det sikkert 40 kilometer med gange, selv med hundre forsøk på å jogge kortere distanser. Det blir flere sjanser til revansje på ultraløp senere i år, men dette var årets eneste løp i terreng som er Ole’s styrke løpsmessig. Sånn sett er han veldig motivert for å komme tilbake og gjøre en bedre jobb neste år.

I etterkant har vi tenkt at åpningsfarten kanskje var for høy, men etter å ha gått gjennom alle data i mente kan dette rett og slett ikke være årsaken – i alle fall ikke årsaken til at knekken kom allerede etter én fattig time. Som eksempel har vår vanligste treningsrunde på 15 km med mer stigning enn RPL, og da er farten normalt sett i alle fall 2-3 minutter raskere per km uten noen form for problemer. Den samme farten har vært holdt opptil flere ganger på treningsturer over 30 km, men i løpet oppstod problemene altså allerede etter 7,5 km. Etter å ha testet oss for covid er den eneste reelle fasiten at Ole var dehydrert. Trolig allerede før start. I mål var føttene helt innskrumpet som rosiner som også er et tegn på dehydrering, uten at akkurat dette trenger å bety noe etter 50 km på beina (selv om de så langt verre ut nå enn etter noen andre langturer vi har vært på).

Slik var det store deler av turen. 170 i puls selv om gåfarten var ned mot 11 min/km. Da er det helt klart noe som ikke stemmer med kroppen.

Lærdommen er å neste gang være MYE mer nøye på væskeinntaket i dagene før et langt løp i varmen. Når det i tillegg er høy luftfuktighet må man være ekstra påpasselig. Inn mot dette løpet ble det som nevnt tidligere drukket litt mindre enn normalt både i dagene før løpet og morgenen selve løpsdagen. Det hjalp nok sikkert ikke å stå en time i sola før løpet heller. I etterpåklokskapens navn var det kanskje også et solid tegn at det ikke ble skvist ut én eneste dråpe med urin da det ble en “safety-trip” på do før løpet. Men man lærer så lenge man lever. Væskeinntak i varmen er viktig – og at det skal MYE til for å stoppe Ole on a mission. 😂

Etter å ha kommet seg i mål både skuffet og stolt gikk fokuset over på om Jannicke fortsatt var i løypa, og om hun fortsatt hadde det bra. Det var flere som hadde gitt seg på andre matstasjon, men Ole visste at dette ikke kom til å være aktuelt for Jannicke om hun så kom krabbende inn. Det viktigste nå var at Jannicke fikk en god opplevelse av å kunne fullføre.

Hva er vel bedre motivasjon enn dette når man allerede har gått med kramper i halvannen time? 😂

Jannicke’s løp

Da Ole snakket om å melde seg på ultraløp, fnyste Jannicke på nesen. Hun kunne ikke se for seg at å løpe noe lenger enn 10 km i det hele tatt var mulig. Vi hadde på det tidspunktet nettopp fullført Löplabbets 12-ukers program for nybegynnere og hadde akkurat klart å jogge 30 min i strekk. Men siden vi allerede trente sammen fulgte Jannicke Ole’s treningsplan og progresjonen fortsatte å skyte i været. Kilometerne ballet på seg og innen utgangen av 2021, løp vi halvmaraton èn gang i uka og holdt en ukentlig distanse på oppunder 50 km. Det var først da Jannicke fikk trua på at også hun kunne klare å gjennomføre, og meldte seg både inn i Romerike Ultraløperklubb og meldte seg på Romeriksåsen på Langs. Jannickes mål har hele tiden vært å fullføre uavhengig av tiden, men innenfor cut off tiden på 12 timer. Det skal sies at arrangørleder er kommende svigerfar Olav som setter cut off tiden og som bestemmer om man får lov til å fullføre eller ikke – og han lovet Jannicke at hun skulle få godkjent løpet uavhengig av tiden. 😅

Vi var godt forberedt til RPL. De siste par ukene trappet vi ned på treningsintensiteten/mengden. Siste uka ladet vi opp med mer karbohydrater, proteiner og Jannicke økte til og med inntaket av væske (smart). Vi var klare! Som vi har skrevet om tidligere, har vi begge vært gjennom løypa oppstykket i flere deler. Først i fjor høst og så nå i pinsen da vi løp fra start til CP1 (15 km) dag 1 og fra CP1 til mål (35 km) dagen etter. Dette var samme uka vi hadde ferie, der vi var på Vestlandet og gikk turer til Preikestolen, Kjeragbolten og Trolltunga, så gjennomløpingen i pinsen var en god test for beina. Les mer om turene i ferien vår her.

Ole & Jannicke sin væske taktikk skildret av Jurassic Park. Clever Girl – Dead Man.

På selve løpsdagen var været meldt til sol og årets hittil varmeste dag. Jannicke hadde som nevnt økt væskeinntaket både dagen i forveien og på morgenen før løpet, og klarte derfor greit å holde seg hydrert gjennom hele løpet. I tillegg til å ha med seg 4 soft-flasker (500ml) med vann og elektrolytter, hadde hun pakket med seg 18 pakker med Maurten gels (halvparten med koffein og andre halvpart uten), 2 pizzabiter, 2 croissanter med Nugatti, 2 Snickers sjokolader, 1 pose Småsulten nøtter, 1 pose med litt Gomp godteri, 2 pakker Powergums, 1 pose med litt salt potetgull og ProPud sjokolademelk (veien tilbake til overvekt er kort – kun 50 km). 🤣 Dette var så klart ALT for mye, men siden Jannicke sliter med å få i seg næring på turer og blir fort kvalm, var intensjonen å ha nok forskjellig type mat som hun kunne velge mellom.  Hun klarte derfor å få i seg nok næring under løpet, og humøret og energien var på topp! Hun var forberedt på smerter og nedturer underveis, men hadde overraskende nok ingen besøk i kjelleren! Hun storkoste seg hele veien! Taktikken var å åpne veldig rolig og bruke ca 3 timer til CP1 (første matstasjon) Tiden til CP1 ble 2:37 – nesten sist i feltet. Men ganske snart begynte hun å ta igjen folk. Underveis i løpet traff hun på flere hyggelige folk hun slo følge med et stykke på veien. Det ble mange fine samtaler underveis og det er nok ingen tvil om at disse nye turvennene var en stor bidragsyter til at humøret og energien vedvarte gjennom hele løpet. 

Jannicke i godt humør og godt driv etter ca. 9 km.
Her på første matstasjon. Det var godt utvalg av både drikke og spisbare ting. God service var det også da de fylte opp vannflaskene for deltakerne og sørget for å holde stemningen oppe.

Da hun passerte 35,3 km (som var daværende distanse-pers) satte hun inn øreproppene, skrudde opp volumet på full guffe og hørte på «Into the Unknown» fra Frozen med “Panic! At The Disco” sin versjon som hadde vært planen hele tiden. Mens hun løp, danset, spiste en halv croissant med Nugatti og sang HØYT for seg selv på stien. De gærne har det godt, si! 🤣

Mellom 35 og 40 km møtte hun igjen flere av de som hadde passert henne allerede opp den første motbakken fra start. De hadde møtt veggen, tempoet var sneglefart og det syntes godt at de var slitne. Jannicke var derimot i toppform! Beina gjorde utrolig vondt, men hun trosset smertene og klarte å løpe likevel. Heldigvis klarte hun å unngå kramper. Hun hadde med salttabletter som hun tok en av i timen ca. Den siste salttabletten ble tatt etter ca. 45 km og den ville ikke kroppen ha. 🤢 Det var lite som holdt seg nede i magen på det tidspunktet, men de siste 5 km gikk greit med bare små slurker med sjokolademelk. Litt lavere energi men fortsatt godt humør! Litt etter at Ole kom i mål ønsket Olav å gå Jannicke i møte også. De anslo at Jannicke på det tidspunktet hadde igjen ca. 1 time til mål, men da Ole sendte en melding for å spørre hvor langt hun hadde kommet og fikk som svar at hun snart passerte 48 km fikk Olav det plutselig veldig travelt. Tårene presset på for både Jannicke og svigerfar Olav da han kom henne i møte ca. 1 km før mål. Han prøvde å holde følge et lite stykke, men nå hadde Jannicke satt på turboen (les: det hun hadde igjen av krefter) og Olav måtte kutte inn en snarvei for å få med seg målgangen. Det var knusktørt i tårekanalen, men det er ingen tvil om at det var et emosjonelt øyeblikk da Jannicke løp over målstreken. Ikke bare for Jannicke selv, men også Ole og svigerfar Olav var preget av følelser i det øyeblikket. At byjenta Jannicke, som for et par år siden knapt klarte å bevege seg på en helt normal sti, skulle klare å fullføre et 50 kilometer langt ultraløp på sti og grusvei hadde ingen satt penger på før vi begynte treningen for dette. Det er ikke mulig å ikke bli stolt og imponert over denne forvandlingen.

Jannicke løp inn til 10:06:35. Det var flere som brøt løpet både før og underveis i løpet pga varmen, og i tillegg var det enda fler bak Jannicke inn i mål. Hun som trodde hun kom til å være helt sist var nesten 4 timer foran sistemann i mål! Dette gikk over all forventning og er et løp ingen av oss kommer til å glemme.

For en følelse!
Denne medaljen er virkelig fortjent.
😱😍🥳
Vi klarte det!
Dette var et stort øyeblikk for oss alle, og et minne vi kommer til å ta med oss resten av livet.

Begge synes dette løpet frister til gjentakelse, så det er høy sannsynlighet for at vi begge stiller til start på RPL50 også i 2023 (et par uker før bryllupet). Nå gleder vi oss fram mot Eidsvoll 6-timers, Sandefjord Backyard Ultra og Bislett-24 senere i år.

Du vil kanskje også like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *