Som overskriften hinter til har det meste av snøen smeltet i skogene her vi bor. Vi liker godt å løpe på snødekte stier om vinteren, men den siste tiden har det ikke vært verken snø- eller isfritt på stiene. Bare is og gjørme om hverandre. ENDELIG har snø og is smeltet fra våre lokale skoger, og vi kan nå ta de litt lengre treningsturene på de mange flotte sti-systemene i området. Vi har siden forrige blogginnlegg (i begynnelsen av april) hatt en veldig bra treningsperiode med langturer, men for å få til dette har det i stor grad blitt en del reising nedover på østsiden av Oslofjorden for å ta en del stolpejakt-kart. Dette har resultert i at vi hittil i april har fått til ca. 300 km med løping. Vi har i tillegg fått lurt inn noen styrkeøkter her og der. Forholdene nedover langs Oslofjorden har vært suverene allerede 1 måned tidligere enn her oppe – men nå som det endelig har blitt gode forhold lokalt kan vi oftere ta deilige langturer i skogen. Alle langturene den siste måneden har gått litt på bekostning av intervalltreningene. Derfor skal vi ha litt ekstra fokus på styrketrening og intervaller de neste ukene. Ole må uansett ta det litt rolig med foten sin da han har fått noen kraftige kjenninger oppå venstre fot etter siste langtur. Frykten er at det også for Ole er snakk om et tretthetsbrudd. Han tar det derfor veldig rolig med selve løpingen de neste dagene for å se om det blir noen bedring.
I forrige blogginnlegg skrev vi at Ole skulle delta på påskeutfordringen til Romerike Ultraløperklubb (RULK) som betød at han måtte løpe minst 161 km (100 miles) på 10 dager, fra 9.-18.april. Ole hadde vakt på jobben hele påsken og måtte derfor gå hardt ut den første helgen da han fortsatt hadde tid til langturer. Allerede etter 2 dager hadde han løpt 80 km, og han var først av alle til å passere 100 km allerede etter 3 dager. Den første helgen ble det turer ned til Moss og Nordre Follo for å ta noen stolpekart når vi allikevel skulle ha langturer. Stolpejakt er definitivt ikke den raskeste måten å samle kilometer på, men det er tusen ganger bedre for motivasjonen å løpe fra stolpe til stolpe enn å bare jogge langs en trafikkert vei. Jannicke var på denne tiden fortsatt i “forsiktig” opptrening etter skaden og reduserte antall km på beina litt. Den første dagen tok Ole og Olav 2 store stolpejakt-kart i Moss på totalt ca. 40 km. Jannicke ble med på det første kartet både på sykkel og til fots, men stod over kart nummer 2 for å spare beina litt til neste dag. Dette var et par skikkelig flotte områder som vi ble positivt overrasket over. Og ikke minst var det utrolig deilig å løpe på stier i skogen igjen!
Dagen etter tok vi 135 stolper i området Kolbotn, Langhus og Ski, fordelt på 6 kart. Første 3 kart på Kolbotn tok vi i én del. Jannicke syklet mens Ole jogget (og Olav gikk i sin kjente turbo gange i motsatt retning). Her ble det litt over 16 km. Kart nummer 4 for dagen tok vi på Langhus. Her jogget vi begge mens Olav nesten holdt følge med sin lynraske gange. Dette kartet ble i underkant av 6 km. Her ble vi positivt overrasket over hvor bra formen til Jannicke så ut til å være selv etter en lang periode uten normal løpetrening. Vi ble derfor enige om at Jannicke skulle bli med til fots på kart 5 for så å skifte over til sykkelen på kart 6 da vi allikevel skulle passere bilen i mellom kartene vi tok i Ski. Underveis på kart 5 føltes beina til Jannicke fortsatt helt fine ut, og hun ble like gjerne med på hele kart 6 til fots også. Disse to kartene ble ca. 18 km, så av dagens 40 km var Jannicke med på nesten 24 km til fots uten store smerter i foten. Dette var en kjempebra opptur!
Selv om det ble kortere turer resten av påsken endte Ole opp med totalt 184,65 km på de 10 dagene i påskeutfordringen. Nesten 18,5 km i snitt per dag må sies å være greit gjennomført – og et veldig godt tegn på at treningen for ultraløp går riktig vei.
Siste dagen i påsken reiste vi alle 3 nedover i retning Moss igjen for å ta enda et stolpejakt kart. Denne gangen endte vi opp med i underkant av 19 km i utrolig flott terreng rundt Sperrebotn. Dette var en positiv tur for oss alle tre. Ole sine bein føltes fortsatt greie ut selv etter alle de tilbakelagte kilometerne til fots den siste tiden. Jannicke sin fot tålte hele turen helt uten smerter. Olav sin rygg tillater stadig litt mer jogging før det blir for vondt.
Neste dag skulle Ole forsøke seg på noen motbakkeintervaller i nærområdet, og samtidig sjekke ut forholdene siden Jannicke uansett var opptatt på korøvelse. Føret var MYE bedre enn forventet – og turen gikk langt forbi første motbakke, andre motbakke, og de neste kjente områdene. Turen endte opp i en runde på ca. 14 km med både mye høydemeter opp til områdets høyeste punkt (her har ikke Ole vært på minst 25 år) og noen svært våte myrer på vei ned igjen. Olav kunne senere samme kveld informere om at store deler av turen opp til toppen fulgte hans gamle treningsløype – kalt Olavrunden. Denne runden måtte selvsagt testes av Ole og Olav (Jannicke var opptatt på kurs med jobben) neste dag siden forholdene var såpass bra. Olavrunden er ganske nøyaktig 15 km med 435 høydemeter i til tider ganske teknisk terreng. I relativt høyt tempo med rask gange i motbakker og jogg stort sett resten av veien tok runden 2 timer og 33 minutter. Selve runden er generelt sett mer tørr enn alternativet Ole fant forrige dagen, men fortsatt våt enkelte steder. Tørrskodd går man uansett aldri gjennom hele denne runden. Runden byr også på svært god og aktuell trening frem mot våre ultraløp både i form av høydemeter og teknisk terreng. Her blir det 100% sikkert flere runder!
Siden forholdene lokalt i Fenstad har blitt så bra bestemte vi oss noen dager senere for å også sjekke ut runden i Bokkedalen som ligger i nabokommunen Eidsvoll. Det er denne runden vi løp så mye i vinter. Så mye at Jannicke løp på seg et tretthetsbrudd i foten. Også her er forholdene flotte nå, og planleggingen om å slå sammen både Olavrunden og runden rundt Bokkedalen er i gang (det er en del kilometer i mellom rundene som også må løpes). I løpet av forsommeren blir det nok en real langtur på 40-50 km i dette terrenget.
Sist søndag rakk vi å bli med Olav på en stolpejakt på Haukelitjern kartet ved Blaker. Ingen av oss hadde egentlig noen planer om å ta dette kartet, men etter å ha lest at SÅ mange folk klaget på runden på Facebook sidene til stolpejakten måtte vi bare se hva dette var for slags runde. Utover litt dårlig mobildekning lengst øst på runden var det ellers flotte stier hele veien. Vi talte over 40 andre stolpejegere på tur, så det var ikke bare vi som var nysgjerrige her (det skadet nok heller ikke at samtlige 25 stolper var svarte). Flott runde som absolutt kan anbefales!
Den siste uken har det vært litt snakk om hvor raskt det er mulig for oss å løpe Olavrunden, og Olav kunne informere om at hans personlige rekord fra 2009 var på 1 time og 51 minutter. Altså 42 minutter raskere enn runden Ole og Olav tok sammen i grei fart for noen dager siden. Dette er en runde han løp mye for en del år siden da han også bodde i området, men ikke en runde han løp da han var i sin aller beste form. Hvis det er en familierekord som potensielt KAN tas MÅ Ole gi det et forsøk (Olav anslår at han på sitt aller beste kunne klart runden på rundt 1:15, og den tiden er fortsatt et par år med trening – minst – unna hva som er mulig for oss). 😂 Ole hadde ingen stor tro på at det skulle være mulig å bikke under 2 timer i nåværende form, men bestemte seg for å gi det et ærlig forsøk. Da har han tross alt i så fall barbert bort over 33 minutter fra en runde hvor han i utgangspunktet syntes det ble holdt grei fart. Planen var å spare beina så mye som mulig for å ha igjen litt krutt til de siste kilometerne, og da han passerte høyeste punkt i løypa etter 7,5 km lå han i underkant av et halvt minutt bak skjema for snittfarten. Allerede da visste han at det skulle gå greit å komme seg under 2 timer dersom det ikke skulle oppstå noen skader, ettersom det aller meste av tung kupering var unnagjort. Den første halvdelen er nok ca.10 minutter tregere enn den siste halvdelen. En del tekniske partier er det også de neste kilometerne ned fra toppen, men de siste 3-4 kilometerne av Olavrunden er nesten ren løping (i alle fall for en som har tidligere erfaring fra orientering). Avslutningen var knallsterk, og den nye familierekorden i Olavrunden er nå 1 time og 42 minutter! 51 minutter raskere enn forrige tur i samme runde… Dette er lett den beste prestasjonen Ole har gjort hittil med løpingen, selv om vi begge løper langt raskere kilometertider på bedre underlag. Det er nok heller ingen tvil om at han foreløpig er relativt sett langt sterkere i teknisk terreng på stier enn han er på asfalt. Dette lover svært godt for første ultraløp i slutten av juni som er 50 km på en blanding av tekniske stier og grusveier. Nå fremover skal også Jannicke i større grad bli med på langturene så lenge det ikke blir noen vondter i foten som har vært skadet. Vi er begge veldig optimistiske med tanke på å klare å gjennomføre vårt første ultraløp i juni, bare så lenge vi klarer å holde oss noenlunde skadefrie fremover. Ole har som nevnt lenger opp i innlegget hatt noen smerter i foten, men vi håper at noen dager uten for mange kilometer på beina vil hjelpe. Nå blir det fokus på styrketrening og kortere intervaller den nærmeste tiden fremover. Kanskje det også blir noen økter på sykkel frem til beina er smertefrie igjen. I etterkant har vi også funnet ut at Olav løp en nesten identisk runde i 2012 (litt kortere i starten av løypa) på 1:40:11. Det blir nok ganske sikkert et forsøk på å komme seg under 1:40 i samme trasé om ikke så lenge. 😅🏆
Søndag neste uke kommer første semi-offisielle utfordring for oss begge. Da skal vi delta på RULK sitt klubbstevne som går ut på å løpe så langt man klarer i løpet av 3 timer på Jessheim stadion. Vi gleder oss først og fremst til å møte en del av de andre i klubben og å være en del av det sosiale rundt dette ultra-miljøet. Også har vi selvfølgelig satt oss et par mål om hvilke distanser vi ønsker å få til på de 3 timene. Uansett skal det bli en riktig så fin treningsøkt og masse god erfaring for oss. 😅
