I utgangen av 2015 – ironisk nok etter en mammografi-undersøkelse – oppdaget jeg (Jannicke) en kul i den venstre armen, midt i mellom armhulen og albuen (som ikke hadde noen tilknytning til mammografien). Det var da jeg hadde kommet hjem fra mammografi og skulle fortelle Ole hvordan de klemte puppen og helt ut i armhulen at jeg plutselig oppdaget kulen i armen. Der og da trodde jeg bare jeg hadde blitt litt forslått og hoven av å bli klemt i den maskinen og tenkte ikke noe mer over det. Men da kulen fortsatt ikke hadde forsvunnet 2 uker senere bestilte jeg en legetime hos den daværende fastlegen min. Jeg fortalte legen om kulen i armen, som kjentes godt litt på siden av tricepsmuskelen min. Legen bare fnyste av meg og mente først at det vi kjente på var tricepsmuskelen min. “Merkelig at den da ikke beveger seg når jeg strammer tricepsen, men at muskelen ved siden av gjør det” – sa jeg. 👀 Jeg fortalte at kulen hadde vært der i over 2 uker som jeg visste om og ikke blitt noe mindre, og spurte om han kunne henvise meg til MR. Legen lente seg tilbake i kontorstolen med armene bak hodet og lo litt mens han sa “Jasså, tror du det er kreft du eller?? Nei dette er nok ingenting å bekymre seg over!”. Jeg kjente jeg ble litt irritert, og sa til han at det kan verken han eller jeg vite før han henviser meg til MR for å sjekke hva det er. Litt motvillig sendte han inn henvisning til MR.

2 måneder senere var jeg på Aleris i Oslo for å ta MR. Jeg har tatt MR flere ganger tidligere og har ingen problemer med å ligge trangt inni et rør som bråker og uler – faktisk sovner jeg 9 av 10 ganger hvis jeg må ligge mer enn 10-15 min. 😆 Allerede dagen etter MR-undersøkelsen får jeg et ubesvart anrop på telefonen min mens jeg er på jobb. Jeg blir deretter ringt av fastlegekontoret mitt som ber meg om å komme innom dem å hente et brev som er sendt til meg fra Aleris. Jeg reiser litt tidligere fra jobb for å rekke innom legekontoret og henter brevet. Damen i skranken ser på meg som om det er min siste dag på jorden, og jeg plukker opp at det mest sannsynlig er dårlig nytt. Når jeg åpner brevet står faen meg alt på latinsk! Ikke alt selvsagt, men det var så mye fagspråk at jeg ikke hadde sjans til å forstå hva det stod. Men jeg fikk med meg at MR viste at jeg hadde en svulst i armen og at jeg ble bedt om å bestille time til biopsi på Radiumhospitalet ASAP! Jeg fikk bestilt time til biopsi 20.desember 2015. Det var siste mulighet før nyttår. Ole var med meg og jeg tror han sleit mer enn meg når den 30 cm lange og 1 cm tykke nåla ble ført inn i armen min. Jeg hadde fått lokalbedøvelse og kjente ingen verdens ting. 😄 I tillegg til biopsi, var jeg hos ortoped for en samtale, der han nesten forsikret meg om at dette var en god-artet “fettsvulst” som mest sannsynlig bare kunne være der med mindre det plaget meg. Det er svært sjelden en svulst på den plassen er ondartet.

Så måtte jeg vente i spenning over jul og nyttår. Første arbeidsdag etter nyttår, den 04.januar 2016 fikk jeg litt uventet en telefon fra ortopeden på Radiumhospitalet bare noen minutter før jeg var ferdig på jobb. Jeg fikk ingen tid til å komme meg inn på et rom eller sette med ned før han bare sprøytet ut umiddelbart at svulsten i armen min var en ondartet svulst, eller et sarkom som det heter – og at den måtte opereres ut så fort som mulig. Noe mer enn det fikk jeg egentlig ikke med meg før jeg knakk sammen og bare måtte komme meg ut i bilen før noen på jobben så meg gråte. Det første jeg gjorde var å ringe Ole. “Det er kreft!” sa jeg mens jeg grein i telefonen. Ole fikk roet meg ned nok at jeg klarte å tørke tårene og få kjørt hjem. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å gå på Helsenorge og bytte fastlege!! Resten av den kvelden husker jeg ikke så godt, men tror jeg gikk og la meg og sov til neste morgen.

De neste ukene var det mye inn og ut av Radiumhospitalet for å forberede meg til operasjon. Jeg måtte ta CT med kontrastvæske, ny MR og ultralyd undersøkelse. 2.februar 2016 var jeg klar til operasjon, og jeg hadde fått beskjed på forhånd at det kunne hende jeg ville miste finmotorikken i hånda/fingrene mine fordi det var masse nerver rundt svulsten. Det var først og fremst skummelt med tanke på at jeg kanskje aldri ville kunne spille noen instrumenter igjen.

Operasjonen tok litt i overkant av 2 timer, men jeg lå på post-operativen i over 8 timer før jeg kviknet til. Ole stakkar satt på venterommet hele tiden siden operasjonen bare skulle ta et par timer. Finnes det egentlig noe mer kjedelig enn venterom på sykehus og legekontorer? 🤔 Det første jeg så da jeg våknet var 3 kirurger som stod over sykehussenga og spurte om jeg kunne røre på fingrene mine. Jeg var heftig neddopet og rørte på fingrene på feil arm til å begynne med. “Nei den andre hånda” sa kirurgene. De ba meg gjøre en rekke øvelser med fingrene, og jaggu var det ikke noe problem. De kikket fornøyd opp på hverandre, nikket og smilte bekreftende til hverandre. Job well done! Operasjonen gikk over all forventning, for det var egentlig aldri noen som gav meg noe håp om at jeg kunne bruke armen og hånden som tidligere.

Naken og nyoperert. Ikke visste jeg at jeg hadde ligget med kateter hele dagen heller! 😂

Svulsten de tok ut, som for øvrig ikke er relatert til fedme på noe som helst vis, har navnet Fibro Myxoid Sarkoma og er et bløtvevssarkom. Den ble målt til ca. 11 cm lang, 4 cm bred og 2 cm tykk. Operasjonen etterlot seg et arr på 20 cm fra armhulen og nesten ned til albuen. Jeg ble sykemeldt i 3 uker og måtte gå med dren den første uken. Etter drenet ble tatt ut fikk jeg plutselig en infeksjon og måtte igjen innlegges på Radiumhospitalet noen dager med antibiotika intravenøst. Etter det gikk det fint. Heldigvis hadde jeg Ole til å hjelpe meg med å vaske og gre håret mitt, kle på meg og bære ting for meg. Da Ole ikke fikk fri eller lov til å ta ut ferie av sin arbeidsgiver for å hjelpe meg hjemme etter operasjonen, måtte han til fastlegen for å ta ut sykemelding. Ironisk nok hos den samme fastlegen jeg hadde. Ole fortalte fastlegen om meg, og han ble så blek i trynet da han skjønte at han hadde driti seg ut. Han ordnet sykemelding for Ole uten noe mer mikk-makk, og det var også det siste Ole så til denne «fastlegen». 🤡

I tiden som fulgte var legene veldig mye frem og tilbake angående hvorvidt jeg skulle strålebehandles eller ikke. Fordi svulsten lå så langt opp i armhulen og gjemt bak mye nerver og sener, så var det snakk om at jeg måtte strålebehandles for å være sikker på at de fikk tatt alt av kreftceller. Jeg ble forberedt på 5 uker med strålebehandling 5 dager i uka, det ble målt og tegnet og jeg fikk noen prikker tatovert (permanent) på siden av ribbeina og under den ene puppen til referanse på hvordan strålemaskinen skulle stilles inn. Den første behandlingsdagen på Radiumhospitalet møtte jeg opp klar til å stråles, da jeg ble sittende å vente ekstra lenge inne på behandlingsrommet. Til slutt kom en veldig trøtt og sliten lege inn og fortalte at han og resten av teamet hadde diskutert frem og tilbake hele natten på om jeg skulle stråles eller ikke. De hadde til slutt kommet frem til at jeg IKKE skulle strålebehandles likevel på grunn av den store risikoen for senskader som benskjørhet og muligheten for at jeg kunne miste hele armen når jeg bikker 60 år. Uten strålebehandling skulle jeg heller følges opp oftere de første 2 årene med jevnlige MR’er for å følge med på om det dukket opp nye kreftceller i armen. Hadde jeg vært noen år eldre hadde jeg endt opp med stråling uansett.

Etter den første knekken da nyheten først kom, var jeg i ettertid aldri redd eller deprimert. Mye av det er takket være Ole og den fantastiske støtten han var igjennom hele prosessen. Vi gikk gjennom hverdagen som vanlig som vi klarte, og hadde selvsagt mye galgenhumor! Ole fikk selv dårlige nyheter i samme periode, da han fikk vite at en av hans beste kamerater hadde avsluttet livet sitt mens Ole satt på sykehuset med meg liggende nyoperert. En vanskelig og trist situasjon for oss begge, men vi har heldigvis hatt utrolig god støtte i hverandre.

Nå, 5 år senere har det enda ikke dukket opp nye kreftceller (*bank i bordet*) og jeg anser meg selv som kreftfri. Armen, hånden og fingrene fungerer som det skal, og jeg har ingen smerter eller plager utover at jeg er bittelitt svakere i armen siden de fjernet en del av tricepsen.

Etter en slik opplevelse – selv om jeg i denne sammenhengen slapp «billig» unna – setter man naturlig nok litt mer pris på det livet har å by på, noe som også motiverer litt ekstra for å fortsatt holde oss i god form. 🤗

Du vil kanskje også like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *