VENDEPUNKTET

Vi har som nevnt tidligere vært svært overvektige. Ole var på sitt største over 165 kg, og Jannicke bikket over 135 kg før vi snudde trenden. Det var imidlertid to forskjellige opplevelser som skulle få oss til å våkne opp.

Ole: Mitt vendepunkt kom etter en hyttetur i oktober 2019. Selv om jeg hadde vært veldig stor og tung de siste 20 årene hadde jeg frem til da ikke hatt noen helseplager verdt å nevne. Men på denne hytteturen skulle det ta slutt – til de grader. Vi var selv på den tiden egentlig ganske glade i å komme oss opp på toppene i området, men det var veldig begrenset hvor lange turer vi klarte. Og vi orket ikke slike turer spesielt ofte heller. Vi startet den aktuelle helgen på hytta med å komme oss opp på en liten topp bak hytteområdet hvor Jannicke sin familie har hytte. Den gangen brukte vi en times tid opp, og kanskje en halvtime ned. For å sette det litt i perspektiv går vi i dag rooolig opp på ca. 8-9 minutter uten å puste tungt i det hele tatt.

Her er Jeg og Bajas på vei ned fra toppen.

Etter denne turen ble jeg langt mer sliten enn normalt av en slik tur, og måtte sitte utenfor hytta og hente meg inn igjen i flere timer etter turen.

På toppturen var jeg uvanlig tørst, noe som fortsatte hele helgen. Jeg drakk og drakk og drakk og drakk… Vi regnet oss i ettertid frem til at jeg drakk nesten 10 liter (!!!) i døgnet på den turen. Jeg tømte alt vi hadde med av brus, saft, øl, cider, melk, osv. Jeg var desperat da jeg flere ganger våknet om natten og holdt på å tørste ihjel. Samtidig ble det ikke mye søvn siden jeg hele tiden måtte ut og tisse. Lørdag morgen måtte vi ned til nærmeste tettsted for å kjøpe mer drikke, og selv om vi det føltes ut som vi storhandlet for en familie på fem drakk jeg opp alt innen vi reiste fra hytta søndag formiddag. Følelsen av å tørste ihjel samtidig som man nesten drukner seg selv unner jeg ingen. Dette var for første gang i livet urovekkende med tanke på helsen. I løpet av helgen hadde pulsklokken ikke hatt en eneste måling under 130 slag i minuttet, målt like etter at jeg våknet om morgenen. Bare av å sette meg opp i senga spratt pulsen opp til over 160! Den generelle formen var ELENDIG!

Jeg var godt fornøyd med dette bildet som ble tatt 17.mai 2019. Trekker inn magen og følte meg fin i dressen – og ikke like stor som normalt. For spesielt interesserte er dette bildet utgangspunktet til herreskyggen i logoen til “I Tykt & Tynt” bloggen.

Etter hytteturen ble det et legebesøk allerede mandagen – og for meg som frem til da bare besøkte legen i snitt hvert 5. år var det et solid tegn utad på at jeg ikke følte meg bra. Dette var i oktober 2019, og mitt aller første møte med fastlegeordningen. 💀 Etter noen blodprøver og andre tester hos legen var han rask med å konkludere at det trolig var påbegynnende diabetes type 2 som førte til den enorme tørsten. Blodtrykket og pulsen var dødelig høyt også, så her måtte det gjøres noe ASAP. Jeg ble satt på blodtrykk dempende medisiner og fikk beskjed om å begynne å trene. Jannicke som var med til legen informerte han om at jeg snorket veldig mye og høyt om natten samtidig som det virket som at jeg sluttet å puste i perioder. Legen bestilte derfor en test for søvnapné som det senere skulle vise seg at jeg også hadde. Vi husker ikke hvor mange pustestopp det var i snitt i løpet av natten, men det var MYE. Kort fortalt gikk jeg derfor fra et mindset hvor jeg følte meg 100% frisk, til å plutselig måtte ta medisiner for diabetes og høyt blodtrykk. I tillegg måtte jeg begynne å sove med en pustemaske dersom ikke vekten gikk drastisk ned veldig raskt. Jeg hater følelsen av å måtte ha behov for medisiner for å fungere i hverdagen. Her fikk jeg meg endelig den vekkeren jeg nok burde ha fått minst 15 år tidligere. Dette var mitt vendepunkt. Nå MÅTTE noe gjøres – og det måtte starte allerede samme dag.

Vi kuttet umiddelbart ut all sukkerholdig drikke, sukkerholdig snop, samt kuttet drastisk ned på mat som inneholder mye sukker. Viktigst av alt for vår del var nok at vi begynte å telle kaloriinntaket ved å registrere alt vi drakk og spiste på appen Lifesum. Appen er gratis, og den er flott å bruke hvis man ønsker å vite nøyaktig hvor mange kalorier man får i seg i løpet av en dag. Dette har ikke minst åpnet øynene våre for enkelte produkter som har inneholdt langt mer (eller mindre) kalorier enn vi opprinnelig trodde (hold dere unna Bolleland for svarte! 😱😭) Vi hadde som mål å holde oss rundt 1500 kalorier etter råd fra legen, og ignorerte mer eller mindre hvilket næringsinnhold det var i måltidene ellers. Det viste seg å fungere relativt greit siden målet først og fremst var å gå i kaloriunderskudd. Ikke noe stort poeng å gjøre det mer komplisert enn det trenger å være. Vi begynte samtidig å gå lengre turer på kveldstid. I starten hadde vi en runde inne på boligfeltet der vi bor på 1,4 km, men denne ble for lang å gå ca. halvparten av kveldene. Ofte måtte vi snu pga. Ole’s rygg som ikke likte den økte aktiviteten, allerede noen hundre meter borti gata. Sakte men sikkert har vi klart å øke lengden på turene og bli kvitt ubehagene. Vår mening er at vi spiser mindre kalorier for å gå ned i vekt, mens vi trener for å bli i bedre form. Man skal trene fryktelig mye mer enn man tror for at man skal kunne spise hva man vil.

Ole på tur i Romeriksåsen sommeren 2021.

Jannicke sitt vendepunkt kom litt senere. Til min (Jannicke) 30-års dag i August 2019 fikk jeg i gave av ei venninne som er fotograf, at vi skulle ha en dag sammen som i gode, gamle dager. Litt godt i glasset, skravling og god stemning – også skulle hun også ordne en photoshoot for meg. Kvelden ble en stor suksess! Jeg var kjempefornøyd og gledet seg masse til bildene ble klare siden jeg følte meg så flott. Jeg snakket nesten ikke om noe annet i de dagene som gikk frem til bildene kom på mail. Da bildene endelig kom, kom også knekken. Bildene i seg selv er kjempefine, og Ole syntes jeg var flott på bildene. Problemet var at jeg nå så meg selv i et helt nytt lys. Hadde jeg virkelig blitt SÅ stor? Det ble mange tårer den neste uken, før også jeg bestemte meg for at nok er nok. NÅ skulle det bli skjerpings. Dette ble vendepunktet mitt. Frem til nå hadde Ole gått ned nesten 20 kg, mens jeg som ikke hadde fulgt regimet like slavisk hadde skrellet av 5 kg, som jeg jo i utgangspunktet var godt fornøyd med. Jeg følte meg flott i speilet, men bildene fortalte en annen historie. På sett og vis var disse bildene den beste gaven jeg og helsen min noensinne kunne ha fått.

Et par av bildene fra photoshooten. Det er veldig flotte bilder. Jeg var bare ikke forberedt på at jeg så så stor ut. For selv så jeg meg som 20 kg mindre. Minst (maks?).

Da ble det enda mer fokus på kaloriinntaket og turene for oss begge. Det er utrolig hvor stor forskjell det gjør å være to sammen i et slikt prosjekt. For det er virkelig ikke enkelt å leve i et slikt regime over lang tid alene. Sammen har vi med hjelp av hverandre, kaloritelling og mosjon klart å kvitte oss med hittil over 80 kg (Ole) og 65 kg (Jannicke) de siste to årene. Vi har gradvis økt treningen, og vi har etter hvert opparbeidet oss mange gode tips og råd om hvordan man kan klare å spise og trene for å gå ned i vekt, som vi skal skrive mer om i senere innlegg. Vi har hele veien hatt kortsiktige og langsiktige mål for både vekt og form som vi føler har bidratt til å holde oss motiverte.

Klar for selskap i April 2019. For spesielt interesserte er dette bildet utgangspunktet til dameskyggen i logoen til “I Tykt & Tynt” bloggen.

Jannicke driver litt pelsstell på bikkjene før julen 2019.

Selv om vi hadde to forskjellige årsaker til hva som opprinnelig motiverte oss for å gjøre noe med vekten er det ingen tvil om at vi har hatt god hjelp i hverandre. I dag både føler vi oss bedre og har bedre helse enn vi har hatt tidligere. Spesielt hvis én av oss føler for å fråtse i litt snop, eller ikke føler for dagens treningsøkt er det stor hjelp i at den andre klarer å pushe på. Vi støtter opp og hjelper hverandre til å nå hverandres mål.

Jannicke har i dag gått ned alt hun skal, og har nådd det litt hårete målet om å bli “normalvektig” etter BMI-standarden (se oversikt nedenfor). Dette var aldri selve motivasjonen for å gå ned i vekt, men mer et svar på “når stopper vi med vektnedgangen?”. Ole har fortsatt 10-15 kg igjen til matchvekt. Han har ingen klare BMI-mål, men heller et “når er det fornuftig å stoppe med tanke på å kunne løpe lange løp uten at vekten skal bidra til unødvendige skader?”. Her er det spesielt det å kunne stille opp i diverse ultraløp som er motivasjonen. Ultraløp er per definisjon løp som er lengre enn et vanlig maraton, og gjerne veldig mye lenger også. Vektnedgangen går i veldige trappetrinn da kroppen for lengst er ferdig med dette maset om å gå ned i vekt. 😓 Det kan gå flere mnd’er uten at det er store endringer i vekten før det en uke plutselig raser av 4-5 kg. Vi har troen på opplegget vi kjører nå, selv om det i perioder kan føles litt “tregt” ut å miste de siste kiloene. Det er viktig å unne seg noe godt nå og da, men alt med måte!

Ingen tvil om at vi lå farlig høyt her. Ole var opp mot BMI 54 på det meste, mens Jannicke var på BMI 48. Vi er ikke veldig begeistret for denne skalaen da det ikke bare kommer bra ting ut av å sette mennesker og vekt i bås, men det er denne standarden som er vanligst å bruke når man skal klassifisere noens vekt. Dette er ment å illustrere hvor sykelig overvektige vi var på vårt største.

Her er vi på en av flere turer i Romeriksåsen sommeren 2021. Formen har blitt betydelig bedre.

Kommenter gjerne hvis det er noe du lurer på, eller har noe du ønsker å dele. 😀