Høstferien 2020 gikk til en hytte på Venabygdsfjellet som Ole’s foreldre leide for anledningen. Vi har valgt å skrive litt om nettopp denne ferien siden det var første ferien vi var i form til å dra på lengre turer flere dager sammenhengende – og det var også her vi oppdaget at Jannicke skulle få noen ekstra utfordringer med hoftene sine i tiden fremover.


Det er ikke til å legge under en stol at både vi, Olav og Tone (pappaen og søsteren til Ole) er glade i å gå tur i fjellet. Og det var litt med denne hensikten at høstferien – og 70-årslaget til Ole’s foreldre ble satt til akkurat dette stedet, spesielt nå som vi også endelig hadde kommet i form til å bli med på noen fjellturer. Venabygdsfjellet ligger rett sør for Rondane nasjonalpark, og har et av Norges beste utvalg i turområder både sommer og vinter. Her er det muligheter for både korte, lange, flate og bratte turer i vakkert fjellterreng. Vi kan på det sterkeste anbefale dette området for de som er glade i tur og natur. Vi har skrevet litt om Stolpejakten i tidligere blogginnlegg som dere finner her. Rundene vi tok i løpet av denne ferien ble alle lagt opp i forhold til hvor det var plassert stolper.

Første dagen sammen på Venabygdsfjellet, gikk vi over et tåkebelagt Svartfjellet og Dynjefjellet. Utsikten var fraværende, men det var kanskje like greit for høydeskrekken sin del når vi snodde oss igjennom en del smale partier på kanten av fjellet. Vi var ivrige etter å endelig komme oss på en skikkelig runde over et par topper igjen, og vi tok nok i litt for hardt i motbakkene (i etterpåklokskapens navn). Mot slutten av turen som var ca. 10 km fikk Jannicke sterke smerter i den ene hofta hver gang hun løftet beinet. Smertene var ikke så ille når hun ikke var i bevegelse, men hvert eneste steg hun tok var fryktelig vondt. Dette viste seg etter et senere legebesøk å være et kronisk problem. Det kommer mer om hofteproblemene i neste blogginnlegg.

Det var tjukk tåke opp Svartfjellet, men det var like greit siden det er en ganske luftig tur. Ble også noen partier med litt klyving for å komme oss opp.

Dette var runden vi tok over Svartfjellet og Dynjefjell første dagen på Venabygdsfjellet.

Vi avsluttet dagen med en bedre middag på Spidsbergseter hotell og resort der vi feiret 70-årsdagen til både Else og Olav (foreldrene til Ole). Har hørt mye bra om restauranten på dette hotellet tidligere, og det levde opp til forventningene.

Det var bedre sikt på dag 2, da turen gikk til Myfallet. Jannicke som hadde tøyd ut hoftene og tatt et par paracet, trosset smertene og tok beina fatt med lånte gåstaver. Det var vått, bratt, ulendt og steinete ned til Myfallet, men synet som møtte oss var verdt turen!

Jannicke ved bunnen av Myfallet.

Jannicke på toppen av Myfallet. Helt ut på pynten var det langt ned. Dette var det lengste Jannicke fikk lov å gå utpå uten å få for mye kjeft av svigerfar Olav. 😂

Dagen ble avsluttet med en liten far- og sønn-tur over Veslefjellet.

Siste dag med fjellturer gikk turen over blant annet Svarthammeren og Flaksjølihøgda.
Tåka var nok en gang med oss til både fryd og fortvilelse, men en veldig fin og gøy tur.

I likhet med de forrige dagene var også denne runden satt med tanke på å få tatt noen stolper.
Ole hjelper Jannicke ned en fjellsprekk – Her hadde vi mistet sikten over den opprinnelige stien vi var på og måtte finne en alternativ rute ned dit vi skulle.
Jannicke viser fram styrken her hun “løfter” betongvekten fra skiheisen. Sabotasje på lavt nivå. 😂
Runden over Svarthammeren ser du her.
Hele tur-gjengen (mor Else var ikke med på fjellturene). Dette er et flott minne, og et bilde vi har på veggen hjemme.

I 2022 blir det mest sannsynlig noen flere turer i dette området, da vi blant annet har et par fjelltopper i området vi ønsker å få besøkt. Det gledes! 🏃🏃‍♀️🏃‍♂️🏃‍♀️

Du vil kanskje også like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *