Etter mange fine turer på fjellet og på Stolpejakt (for øvrig et fantastisk flott tilbud for folk flest, som legger til rette for turer man ellers aldri ville oppdaget) det siste året kjente vi våren 2021 at formen nå begynte å nærme seg noe som fristet til noen meter med jogg. Vi fant et program på Löplabbet som skal lære nybegynnere å jogge, og det kan virkelig anbefales! Link til selve programmet her.
Programmet som tar utgangspunkt i 3 økter per uke fulgte vi slavisk, og det var aldri noe problem for oss å bli fristet til å løpe lenger eller raskere enn beskrevet siden vi fortsatt var i fryktelig dårlig form. For å forebygge skader anbefaler vi de som ønsker å gå gjennom det samme programmet til å ta det med ro, selv på de øktene hvor det nesten ikke føles ut som “ekte” trening. Det blir hardt nok, soon enough. 😅
Uke 1 startet veldig rolig med kun rask gange og 1 minutt jogge intervaller. Vi tok det veeeldig rolig, men vi klarte det! Motivasjonen var på topp – for dette skulle vi faktisk få til. Slik ser uke 1 ut:
Uke 3 kom den første virkelige prøven for vår del. Dag 2 skulle vi for første gang jogge 3 minutter sammenhengende, og det var BRUTALT selv om vi såvidt klarte det! Aldri i verden om vi kom til å klare 5 minutter sammenhengende jogg allerede i uke 5. Men da uke 5 var en realitet og vi måtte jogge hele 5 minutter sammenhengende viste det seg å gå helt greit. Det føltes veldig lenge ut, men følelsen var at det ikke var noe tyngre enn de 3 minuttene vi hadde blitt vant til. Herfra gikk det veldig gradvis frem til vi jogget 8 minutter sammenhengende i uke 8 uten store problemer.
Den første virkelige styrkeprøven kom i uke 9. Nå skulle vi plutselig jogge hele 25 minutter! Men vi fant et smutthull i at vi skulle gå raskt i motbakkene. Aldri har vi vært så glade i å finne en kupert løype å jogge i som nå. Det ble mye jogg på runden vi fant, men aldri mer enn 7-8 minutter sammenhengende. Dette var ikke så ille som vi trodde dette heller. I uke 10, dag 2 forsvant til slutt smutthullet, og vi måtte nå jogge 30 minutter sammenhengende. Vi fikk nesten ikke sove natten før. Hvordan skulle dette gå (pun intended)? Nok en gang viste det seg at vi bekymret oss helt unødvendig. Etter over 9 uker med gradvis økning i treningen ble det aldri noe mer slitsomt å jogge etter de første 10 minuttene. Det var bare å fortsette. Hva skjedde nå lurte vi på? Er vi… joggere? Var det virkelig så “enkelt”? Etter noen uker med gradvis litt og litt lenger sammenhengende jogg klarte vi nå å jogge en hel halvtime uten én eneste stopp. Og som Ole har sagt hele veien. Klarer man en halvtime klarer man en time også. Da er man over kneika for lenge siden. Derfra og frem til dags dato har det kun handlet om å øke treningen veldig gradvis for å unngå skader.
Slik ser uke 12 ut. Dette gikk over all forventning!
Etter disse 12 ukene tok vi fatt på Löplabbets 8 uker Nybegynner+ program som bygger videre på de 12 ukene vi akkurat hadde vært igjennom.
Så lang historie kort-ish: Vi klarte såvidt å småjogge i 1 minutt den første uken, men allerede rundt uke 9 var vi i stand til å jogge 30 minutter sammenhengende. Og etter at alle 12 ukene var ferdige var vi så godt vant til å dra på trening minst 3 ganger i uka at dørstokkmila nærmest ble en akebakke. Nå har vi kommet til et punkt i treningen hvor vi gleder oss hver dag til å trene (folk som kjenner oss fra gammelt av ville ledd til de mistet pusten av å høre oss si dette for et par år siden, og gjerne satset hus og bil på at det aldri kom til å skje). Det føles fantastisk godt ut for kropp, sjel og samvittighet etter en god treningsøkt. Klarer vi det, så klarer DU det!
God helse er virkelig undervurdert – og noe ingen burde ta for gitt. Forskjellen på livskvaliteten bare før og etter disse 12 ukene er uvirkelig stor. Det viktigste er ikke hvordan du gjør noe, men AT du gjør noe! Selv om det kan være lang vei til målet starter man alltid med kun det første steget.
Da vi kom i gang med 8-ukers programmet til Löplabbet ønsket vi også å ha et mål å trene mot – som kunne motivere oss til å yte det lille ekstra på trening. Det endte med at vi begge meldte oss på «Ida Eides Minneløp 5km» i Norgesløpet som skulle gå ganske nøyaktig uken etter at vi ble ferdige med treningsprogrammet. Vi satt oss noen mål som vi da syntes var litt hårete med tanke på formen. Ole ønsket å komme under 32:30 minutter og Jannicke ønsket å komme inn under 35:00 minutter. Etter hvert som vi nærmet oss konkurransedagen hadde vi fått trent såpass godt at vi måtte justere målene enda litt lavere. Ole hadde nå et uttalt mål om å klare å komme inn under 30:00 minutter, og Jannicke drømte om å komme inn under 32:30 minutter. DETTE var i overkant for oss, siden vi fortsatt ikke hadde klart å være helt i nærheten av disse tidene på trening – men vi hadde troen på at vi skulle klare å presse oss litt ekstra med startnummer på brystet.
Da dagen for konkurransen endelig kom, og alt vi hadde trent for den siste perioden skulle få testet seg var vi smånervøse, men veldig klare på hvilke oppgaver vi hadde. Ole fikk et litt teit innfall rett før konkurransen om at det kunne være lurt å henge seg på 27:30 haren for å ha litt å gå på hvis det ble tungt mot slutten. De første 300 meterne kjentes overraskende greie ut, men så ble det raskt veldig tungt. Etter ca. 1 km sa han til sidemannen at «dette tror jeg ikke holder helt inn», men fortsatte allikevel med blodsmak i hele trynet så langt det lot seg gjøre. Det holdt hele veien inn til stadion, hvor han løp fra haren og de andre som hadde forsøkt å holde følge. Han passerte målstreken på 27:12 nesten i svime! Makspulsen på trening hadde vært rundt 185 på det meste, mens han her hadde ligget rundt 200 i puls de siste 4,5 kilometerne. Mer enn dette var det ikke mulig å hente ut den dagen.
Jannicke hang seg på 32:30 haren i håp om å klare det hele veien inn, men hadde vært fornøyd med å komme seg inn under 35 minutter. Ikke bare klarte hun å trosse alle smerter og vondter for å holde følge med haren, men hun også løp fra haren inn mot stadion, før hun utslitt klokket inn på 31:51. Dette var over all forventning for oss begge med tanke på at vi nesten ikke klarte å jogge 1 minutt for noen få måneder siden. Vi er begge utrolig stolte over det vi har fått til på kort tid, og har videre satt oss noen fryktelig hårete mål som vi gleder oss til å skrive mer om i senere blogginnlegg.
Kommenter gjerne om det er noe du lurer på, eller bare har lyst til å dele. 💖🏃♂️🏃♀️
Så utrolig inspirerende!! Og så flinke dere er. Er i lignende situasjon som dere. Har så smått begynt å prøve meg på litt jogging, og har vært veldig bevisst på å ta det forsiktig for ikke å pådra meg skader, med kun et par økter i uken. Likevel har jeg slitt både med sener i lår og nå plutselig akilles. Utrolig fortvilende! Når man først har begynt har man jo lyst til å fortsette jevnt og få fremgang. Så kjipt å måtte ta pauser, også kommer vondtene med en gang man prøver seg igjen. Har dere noen erfaringer med skader?
Hei Linda!
Det har vært en del vondter på oss begge underveis. Noe vondt må man sikkert regne med å ha ett eller annet sted nesten på hver eneste tur tror vi, men av rene skader har Jannicke vært mest utsatt hittil. Hun har slitt en del med gjentakende kramper i leggene, som kom tilbake på hver eneste joggetur et par mnd’er i strekk. Det har hjulpet masse med magnesium tilskudd og stretching både før og etter trening, og problemene er nå nesten helt borte. I tillegg har hun også hatt problemer med hoftene som hun skrev om i et tidligere innlegg: https://ityktogtynt.no/2021/11/hofteproblematikk/. Ole har som deg slitt med litt smerter både på baksiden av lårene og i akilles, men det har hjulpet masse med målrettet styrketrening den siste tiden. 🥳
Vi har med andre ord ikke så veldig mye erfaring med skader, men tenker at noen småskader går fint å trosse seg igjennom, mens andre skader bør man være svært forsiktig med. Og hvis det ikke fungerer å jogge kan det kanskje fungere f.eks. med sykling eller svømming? Avhengig av hva slags type skade det er snakk om såklart. 😊